Av TINE HIORTH SCHØYEN
(Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten står for skribentens regning.)
I SKRIVENDE STUND har krigen mellom Israel og Hamas pågått i seks måneder. Begge parter må holdes ansvarlig for sine brudd på folkeretten, men forholdsmessigheten i responsen fra israelske myndigheter har vært ikke-eksisterende. Tallenes tale er klar: nesten 34 000 palestinere har blitt drept, hvorav over 13 000 barn; 1,9 millioner er internt fordrevet fra sine hjem; blokaden av nødhjelp inn i Gaza har utløst en enorm sultkatastrofe. Et folkemord skjer foran øynene våre.
FOR OSS SOM HELSEPERSONELL er det særlig nærliggende å føle solidaritet med våre kollegaer i Gaza. Bioingeniører, leger, sykepleiere og andre går på jobb med livet som innsats. Det imens israelske styrker driver målrettede angrep mot sykehus – et grovt brudd på internasjonal humanitærrett og FN-resolusjonen om beskyttelse av pasienter, helsearbeidere og sykehus i krig. Kun 10 av 36 sykehus står igjen som delvis operasjonelle. Laboratorietjenestene deler samme skjebne.
HVA KJENNETEGNET så laboratorietjenestene før 7. oktober? Palestina regnes som et lav-middelinntektsland og er ikke i nærheten av å ha ressursene vi har i Norge. En artikkel om laboratoriemedisin i Palestina tegner likevel et bilde av utvikling og framtidstro (1). Dette til tross for at de de i lang tid har levd under israelsk okkupasjon, og siden 2007 en blokade av Gaza-stripen.
MELLOM 2010 OG 2016 økte det palestinske helsedepartementet helsebudsjettet betydelig. Dette medførte også økt satsing på laboratoriemedisin, inkludert flere laboratorieenheter til totalt 14 ved sykehus, 188 desentraliserte enheter, tre histopatologiske, samt et sentrallaboratorium for folkehelse. I tillegg ble det avsatt midler til flere bioingeniører, investering i utstyr og en utvidelse av antall tester fra 4,5 til 6,9 millioner. Metodeutvikling innen molekylær testing ble prioritert, sammen med opparbeidelse av tilhørende kompetanse hos bioingeniører. Man så en overgang fra infeksjonssykdommer til livsstilssykdommer (kreft, kardiovaskulære lidelser og diabetes). Flere laboratorier arbeidet for å oppnå akkreditering (ISO15189), og Al-Quds-universitetet inngikk samarbeid med det tyske metrologiinstituttet for å bedre arbeidet innen kvalitetskontroll og kvalitetssikring (EQAS).
Bioingeniører, leger, sykepleiere og andre går på jobb med livet som innsats.
Bioingeniørutdanningen i Palestina er ikke i henhold til internasjonale standarder, men også her foregikk det kompetansebyggende arbeid ved å knytte et tettere samarbeid med praksisfeltet. Selv om det var flere utfordringer for laboratorietjenestene, tydet disse faktorene samlet sett på gode muligheter for utvikling, i et samfunn med en større grad av stabilitet.
HVOR MANGE TIÅR er driften nå satt tilbake? Man kan anta at mye av laboratorie-infrastrukturen ligger i ruiner, med svært reduserte muligheter for analysering. Over en million mennesker stuet sammen i teltleirer med elendige hygieneforhold inviterer til en eksplosjon av infeksjonsutbrudd, som uten riktig diagnostisering og tilpasset antibiotika gir fatale konsekvenser. Det rapporteres om diabetespasienter som ikke får medisiner. Kan disse selv-overvåke en blodglukose som løper løpsk? Og hva med de tusenvis utsultede barna, der alle biologiske parametere peker i feil retning? Hvor raskt er raskt nok til å snu pilen? All ære til bioingeniørene som står i situasjonen.
HVORDAN KAN vi bidra i gjenreisingen av Gaza? Norge må bidra med støtte til basale behov og infrastruktur. Hva med NITO, BFI og IFBLS? Her burde det være muligheter for bioingeniører å bidra med teknologisk og helsefaglig kompetanse for å få de medisinske laboratoriene opp å gå igjen – i solidaritet med våre palestinske kollegaer. Eksempelvis har NITO-partner Ingeniører uten grenser igangsatt en #ingeniørdugnad for Gaza. Arbeidet kan ikke starte raskt nok.
VARIG VÅPENHVILE NÅ!
1. Abu Seir, R. and O. Najjar, Laboratory Medicine in Palestine. EJIFCC, 2018. 29(4): p. 248-252.
Følgende skribenter bytter for tiden på å skrive i Bioingeniørens faste spalte «Ytring»:
- Ida Folvik Adem, spesialbioingeniør ved Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet
- Cathrine Berget Bottolfs, bioingeniør og laboratoriekonsulent Noklus, Vestre Viken
- Tine Hiorth Schøyen, stipendiat ved Institutt for klinisk medisin, UiT Norges arktiske universitet
- Ingvild Eide, fagansvarlig bioingeniør (PNA), St. Olavs hospital
