Av Marianne Synnes Emblemsvåg
FORSKNING OG KLINISKE STUDIER kan gi pasienter tilgang til ny behandling som ennå ikke er åpent tilgjengelig på markedet, men som kan ha bedre effekt enn standard behandling.
MEN DE SISTE femten årene er antall kliniske studier i Norge kraftig redusert. Dette samtidig som investeringene i forskning og utvikling har økt. I Helsenæringsmeldingen uttrykkes et klart mål om å få flere kliniske studier til Norge, og det kommer snart en egen handlingsplan for kliniske studier. Manglende kultur for samarbeid mellom private aktører og offentlig helsetjeneste, og behov for mer og bedre tilgang til laboratorier og testfasiliteter, er identifisert som mulige hindre for kliniske studier. Samtidig er helseforetakenes insentiver for å delta i flere kliniske studier antatt å være for svake. Kliniske studier er derfor foreslått som en parameter i det delvis resultatbaserte finansieringssystemet for forskning i de regionale helseforetakene.
ETTER HVERT SOM behandlingen blir mer målrettet mot spesifikke sykdomsvarianter, kan også pasientgrunnlaget bli for lite til å sikre tilstrekkelig rekruttering til kliniske studier. Med en samlet befolkning på 27 millioner, vil nordisk samarbeid om klinisk forskning øke pasientgrunnlaget og gjøre Norge og Norden mer attraktive for kliniske studier.
De nordiske landene har god infrastruktur for forskning og tilgang på et høyt antall helseregistre og biobanker. En økning i antall kliniske studier og utprøving av nye legemidler, sammen med bedre tilgjengelighet til helseregistrene, vil kunne bidra til en signifikant kvalitetsheving i behandlingstilbudet.
DENNE VÅREN GA et samlet Nordisk råd støtte til et norsk forslag om felles nordisk etisk komité for godkjenning av kliniske studier. Målet er at det skal bli lettere å initiere kliniske studier mellom de nordiske landene. Men det krever også at pasienter kan henvises over landegrensene for å delta i kliniske studier, noe som i dag er tidkrevende og uforutsigbart, og gjøres i hovedsak kun ved helt spesielle tilfeller gjennom studiespesifikke avtaler.
VI STÅR OVERFOR et paradigmeskifte i norsk helsevesen med implementeringen av persontilpasset medisin. Ny kunnskap og ny teknologi vil endre måten vi behandler pasienter på. Pasientene skal tilbys mer presis og målrettet diagnostikk og behandling, og helse- og omsorgstjenestene skal legge til rette for at resultater fra både klinisk forskning og medisinsk grunnforskning kan overføres til diagnostikk og pasientbehandling. Det krever innsats, investeringer og politisk vilje.
MEN DET KREVER ikke minst mye mer samhandling mellom helsepersonell. I helsenæringsmeldingen og i innspill fra ulike aktører, understrekes viktigheten av helsepersonell som radiologer, patologer, stråleterapeuter, fysikere, bioinformatikere, molekylærbiologer, onkologer, hematologer, kirurger, og sykepleiere til klinisk forskning og implementering av persontilpasset behandling. Men hvorfor er bioingeniørene glemt?
BIOINGENIØRENE burde være soleklare kandidater til å bidra med implementeringen av persontilpasset medisin og i oppfølgingen av kliniske studier. Bioingeniørenes brede kompetanse bør synliggjøres, og bioingeniørene bør ha en viktig plass i denne krevende endringen av helsevesenet.
Fem skribenter bytter på å skrive i Bioingeniørens faste spalte «Ytring»:
- Lise Dragset (54), foretakstillitsvalgt for NITO ved St. Olavs hospital.
- Kirsti Hokland (62), bioingeniør, studiekoordinator og universitetslektor ved Bioingeniørutdanninga, Universitetet i Tromsø.
- Marit Steinsund (58), bioingeniør og laboratoriekonsulent Noklus, Sogn og Fjordane.
- Marianne Synnes Emblemsvåg (48), bioingeniør, molekylærbiolog og stortingsrepresentant for Høyre.
- Ida Folvik Adem (27), bioingeniør ved Martina Hansens hospital i Bærum.
