Av INGVILD EIDE, Fagansvarlig bioingeniør (PNA), St. Olavs hospital
JEG ER BIOINGENIØR og jobber ved St. Olavs hospital. I løpet av min arbeidshverdag går store deler av dagen til blodprøvetaking av store og små. Det kan være blodprøvetaking i poliklinikk eller ute på sengepost, av syke og friske pasienter. Likevel er det ikke bioingeniørene som tar alle blodprøvene på St. Olavs hospital. Vi har ansvar for blodprøvetaking i sykehusets prøvetakingspoliklinikker og stort sett på alle inneliggende barn. Annet helsepersonell, slik som sykepleiere og helsesekretærer, har ansvar for all blodprøvetaking av inneliggende voksne. Ved vanskelig prøvetaking eller ved andre spesielle forhold blir bioingeniørene tilkalt for å bistå med prøvetakingen.
DENNE ORDNINGEN kaller vi gjerne desentralisert prøvetaking, og det er både fordeler og ulemper med en slik løsning. Den viktigste fordelen er nok at det frigjør arbeidskraft for bioingeniørene, slik at de kan konsentrere seg mer om andre arbeidsoppgaver - som analysering og vedlikehold av instrumenter. Vi får bare flere og flere arbeidsoppgaver, men mindre arbeidskraft. Det er ikke så lett å få tak i bioingeniører, og det siste året har det vært spesielt vanskelig. Så selv om vi ønsker å ta alle blodprøver på sykehuset, så har vi ikke kapasitet til det. Det er blitt slik at vi er avhengige av andre yrkesgrupper på sykehuset for å få tatt alle blodprøvene som skal tas i løpet av en dag. Slik er det ikke bare i Trondheim, dette har blitt ganske vanlig ved større sykehus. Prøvetakingen er desentralisert, og dermed ser ikke nødvendigvis bioingeniøren pasienten bak prøven de analyserer. Jeg mener likevel det er viktig å føle eierskap til blodprøvetakingen, da det er en stor del av vårt yrke.
FOR AT DESENTRALISERT prøvetaking skal fungere og at rekvirentene skal kunne stole på prøveresultatet, er det viktig at helsepersonellet som tar blodprøvene har fått god opplæring og vet om alle de viktige preanalytiske faktorene som spiller inn ved en blodprøvetaking.
Blodprøvetaking er en kunst som må holdes ved like, og det er faktisk sånn at øvelse gjør mester.
Det er faktisk en god del ting man må kunne, og jeg tror mange kanskje tar litt lett på denne oppgaven. Det kan føre til preanalytiske feil. Noen av feilene er lette å oppdage, slik som underfylte og umerkede prøverør, men har man klistret feil etiketter på prøven eller glemt å blande den er det verre. Er opplæringen vi gir god nok, eller er det motivasjonen til å lære seg alle faktorene ved blodprøvetaking som er for dårlig?
BIOINGENIØRER HAR blodprøvetaking og preanalyse i studieforløpet. Vi skal i utgangspunktet være best på dette med blodprøvetaking, og det føler jeg vi som jobber med dette hver dag er. Så det er viktig at det er akkurat vi som holder kurs i blodprøvetaking og preanalyse for annet helsepersonell som skal ta blodprøver. Vi må sette av nok ressurser til å gi god og kvalitetssikker opplæring, både teoretisk og praktisk. På St. Olavs hospital holder bioingeniører kurs for helsepersonell som skal stikke voksne pasienter, vi holder kurs for helsepersonell som skal ta blodprøver fra sentrale venekateter og vi holder kurs for sykepleiere som skal ta blodprøver på Nyfødt intensiv. Men kommer alle på kurs? Og er opplæringen vi gir nok?
DET BURDE VÆRE et krav om at dersom man skal ta blodprøver på sykehus så må man ha fått et grundig kurs og god praktisk trening først. Selv om bioingeniørene har denne opplæringen i løpet av studiet, er ikke vi heller eksperter når vi er nyutdannet. Blodprøvetaking er en kunst som må holdes ved like, og det er faktisk sånn at øvelse gjør mester. Slik vil det også være for andre helseyrker som skal ta blodprøver, og derfor er det så viktig at de lærer å gjøre det riktig fra start. Har de fått opplæring av en annen kollega, så er det høyst sannsynlig at de ikke har fått informasjon om for eksempel hvorfor staseslangen ikke skal stå på for lenge eller hvorfor det er viktig at prøverørene fylles helt opp. Preanalytiske feil er et stort problem, som vi også dessverre ser for mye av i sykehus. Vi bioingeniører har et ansvar, selv om det ikke er vi som har tatt prøvene. Vi må føle eierskap til blodprøvetakingen og gjøre vårt beste for at annet helsepersonell også lærer å gjøre det!
Følgende skribenter bytter for tiden på å skrive i Bioingeniørens faste spalte «Ytring»:
- Ida Folvik Adem, spesialbioingeniør ved Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet
- Lars Gunnar Landrø, instituttleder, Institutt for bioingeniørfag, NTNU
- Cathrine Berget Bottolfs, bioingeniør og laboratoriekonsulent Noklus, Vestre Viken
- Tine Hiorth Schøyen, stipendiat ved Institutt for klinisk medisin, UiT Norges arktiske universitet
- Ingvild Eide, fagansvarlig bioingeniør (PNA), St. Olavs hospital
