Vi skal motivere studentene, ikke få dem til å hoppe av

Av IDA ADEM

PÅ LABORATORIER rundt om i landet er studenter jevnlig ute i praksis. De fleste av dem er på forhånd veldig spente, og vet nok ikke helt hva de kan forvente seg av oppholdet. I den forbindelse synes jeg at vi bioingeniører bør diskutere hvordan vi snakker om yrket vårt til studentene som kommer til oss. Jeg tenker dette er spesielt viktig når det gjelder førsteårsstudenter som har «stikkepraksis». De har trolig sitt første møte med arbeidshverdagen på et sykehus. Da er det avgjørende at de pares med en erfaren bioingeniør som brenner for faget sitt.

ALLE VET at hverdagen på en prøvetakingspoliklinikk kan være heftig, og noen er ikke så glade i å ta blodprøver eller ha pasientkontakt. Da er det ekstra viktig at man «passer språket sitt» når det er studenter til stede. Man skal altså ikke legge ut til studentene om hvor dårlig lønna er, hvor få kaffepauser man får og hvor mye overtid man pleier å arbeide. Ikke brett ut personlige krangler med kollegaer. Og dette er heller ikke tidspunktet for å drive yrkesveiledning og fortelle om alle mulighetene studentene har til å finne jobber uten prøvetaking og pasientkontakt.

JEG SETTER kanskje saken litt på spissen, men dette er faktisk ting som jeg selv ble fortalt da jeg var student i praksis. Heldigvis skremte det ikke meg fra å fortsette studiene og bli bioingeniør. Studentene er i praksis for å få et innblikk i hvordan det er å jobbe på lab, med alt det innebærer. Vi vil jo vise dem hvor flott det er og motivere dem til å bli bioingeniører.

Man skal ikke legge ut om hvor dårlig lønna er, eller hvor få kaffepauser man får.

Vi må møte studentene med engasjement for faget, for kollegaene våre og for pasientene vi jobber for. Vi skal ikke være årsaken til at bioingeniørstudenter hopper av studiet. Jeg tenker at det er nok frafall fra før av.

EN TING jeg lurer på, er hvordan studentene blir forberedt til praksistiden av lærestedet sitt? Mitt inntrykk er at mange studenter som kommer til oss her på sykehuset, ikke aner hva de går til. Faglig sterk trenger man ikke å være så tidlig, men villige til å lytte og lære er de nødt til å være. Trener man nok på kommunikasjon før praksis? Det er nettopp dette flere studenter trenger ekstra tid på å lære seg, spesielt kommunikasjonen mellom pasient og prøvetaker. Ved de aller første «stikkene» er studentene kanskje så nervøse at de ikke greier å si verken hei eller ha det til pasienten. Det er nesten så de ikke tør å spørre etter fødselsnummeret.

VI ØNSKER studenter som tør å snakke høyt, både når pasienter skal ropes opp på venterommet og når vi sitter med pasienten inne på prøvetakingsrommet. Det er flere som sliter med dårlig hørsel og trenger at vi snakker tydelig. Det virker å være veldig skummelt for flere av studentene. Jeg har inntrykk av at de kunne hatt nytte av å øve mer på slike situasjoner på forhånd. Kanskje utdanningsstedene kunne lagt til rette for det? Dessuten kan det være en idé å instruere studentene i ting det er smart å si, og hva som ikke er så lurt å si. Å komme på dag én og bekjentgjøre at man aldri skal jobbe med pasienter, kan gi oss som bruker tid og energi på studentenes praksis en liten knekk i motivasjonen.

VI BIOINGENIØRER er levende reklame for yrket vårt overfor studentene – og en reklame er jo ment for å selge. Negativitet selger ikke. Framsnakk i stedet pasientkontakt og prøvetaking, som jeg mener er grunnpilaren i yrket vårt. Og til alle studenter som er i praksis, eller snart skal ut: Ikke vær redd for å heve stemmen din. Vi skal lære deg det du trenger – bare kom med et åpent sinn, åpne ører og et ønske om å lære.

Stikkord:

Arbeidsmiljø, Praksis, Student