Sykefraværsmysteriet
Helse- og omsorgsministeren har talt: Sykefraværet skal ned. Men hvordan? Enhetsleder Tove Hvassing ved Nordlandssykehuset er en av mange som forsøker å finne løsninger.
På papiret er det enkelt.
Da statsråd Jan Christian Vestre holdt sin årlige sykehustale, nå omdøpt til helsetalen, pekte han på sykefraværet som «den største tidstyven» i sykehusene.
Hvis helseforetakene klarer å få ned sykefraværet til nivået før pandemien, vil det frigjøre 1500 årsverk, har departementet regnet ut. Tenk så bra det vil være for alle avdelingene som ikke får tak i kvalifisert arbeidskraft, og for alle pasientene som står på venteliste!
«Helseforetakene får derfor nå i oppdrag å redusere sykefraværet til 2019-nivå,» stod det skrevet i talen. Statsråden har gitt sin marsjordre.
Samtlige helseforetak har mye å jobbe med. Sykefraværet varierer mellom helseregionene, men fraværet har økt overalt de siste fem årene (se tabell). Nå som da, er sykefraværet høyest i Helse Nord.
Mest fravær i helsetjenesten
Fraværet blant ansatte på sykehus er høyere enn i andre bransjer. De siste tilgjengelige tallene fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at det nasjonale sykefraværet er på 7,19 prosent. Helse- og sosialtjenester drar snittet opp. I 2024 hadde sektoren rundt 10 prosent sykefravær, som er det høyeste tallet på 15 år. Ingen annen næring har lignende tall, og slik har det vært i årevis. Hvorfor?
– Det korte svaret er at det er et mysterium hvorfor sykefraværet er så høyt innen helse- og sosialtjenester generelt og ved noen avdelinger spesielt, sier Arnstein Mykletun, forskningsleder ved Nordlandssykehuset og professor ved Institutt for samfunnsmedisin, Universitetet i Tromsø.
Han har forsket på sykefravær og uførhet i 20 år.
Kvinner leder statistikken
Kjønnsforskjeller er en del av mysteriet. I Norge og internasjonalt har kvinner et betydelig høyere sykefravær enn menn. Forskjellen har vært stabil de siste 20 årene. Dermed vil kvinnedominerte arbeidsplasser, som sykehus, ha høyere sykefravær enn der menn er i flertall.
Er kvinner mer sykemeldt fordi de har dårligere helse enn menn? Eller fordi de har flere og større omsorgsoppgaver? Eller er det fordi arbeidslivet ikke er tilpasset kvinners livsfaser? Dette strides forskere, fagfolk og feminister om. I fjor nedsatte Regjeringen et offentlig utvalg som skal gi mer kunnskap om kvinners arbeidshelse. Utvalget skal levere sin rapport i løpet av mars.
Årsaker til sykefravær
Hvorfor kvinner har høyere fravær enn menn, vet forskere ikke sikkert. Derimot vet de mye om hva som øker risikoen for sykefravær, uavhengig av kjønn og arbeidsplass. Tilbake i 2016 gikk forskere ved Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) gjennom all tilgjengelig forskning om årsaker til sykefravær.
Kunnskapsoppsummeringen viser at risikoen er lavere når arbeidstaker opplever:
- kontroll over eget arbeid, for eksempel ved å kunne bestemme selv når og hvordan oppgaver skal løses og variere mellom oppgaver
- kontroll over egen arbeidstid
- positivt sosialt arbeidsklima med støtte og oppmuntring fra leder og medarbeidere
- høye jobbkrav (mange oppgaver, høyt tempo) og liten grad av selvbestemmelse
- mobbing og trakassering
- tungt fysisk arbeid
- arbeidsoppgaver som krever at nakke eller rygg holdes i framoverbøyd stilling over lengre tid
- gjentatte og ensidige arbeidsbevegelser
Risikoen for sykefravær øker hvis arbeidstaker opplever:
Høy bemanning hjelper ikke
Mange ansatte på sykehus har høyt arbeidspress, lite selvbestemmelse og fysisk belastende oppgaver. Men det gjelder også arbeidstakere i andre bransjer, hvor sykefraværet likevel er lavere.
I tillegg viser tall fra OECD at Norge er blant landene med høyest bemanning i helsevesenet. Vi har flere leger og sykepleiere per innbygger enn noen av våre naboland.
– Likevel har helsesektoren i Norge vesentlig høyere sykefravær enn i andre nordiske land, påpeker forskningsleder Mykletun.
Uansett årsak, lavere sykefravær er forskrevet fra høyeste hold. Helseministeren mener «bedre ledelse, riktig kontrollspenn, faglig støtte og fleksibilitet» kan bidra til å få ned fraværet. Forskning gir statsråden rett i det.
Forebygging i praksis
Spørsmålet gjenstår er: Hvordan omsette skrevne ord til praksis? Hvordan ser «bedre ledelse» ut i sykehus og på laboratoriet? Hvordan få til «fleksibilitet» i rutinen?
Dette er spørsmål som leder og bioingeniør Tove Hvassing baler med til daglig. Hun leder enhet for preanalyse ved Nordlandssykehuset. Enheten har 20 ansatte, og et sykefravær på 18 prosent i 2024. Det skyhøye tallet er ikke et unntakstilfelle. Fraværet på enheten har ligget mellom 14 og 16 prosent i flere år, og årsakene er kjent. Lederen legger ikke skjul på at det er krevende å håndtere.
Alle kan ikke gjøre alt alltid, men de fleste kan gjøre noe
Tove Hvassing
– Som leder må jeg ta hensyn til helsa til folk og samtidig passe på at arbeidsoppgavene blir gjort. Jeg må ta hensyn til den som er sykemeldt, og jeg må ivareta de som er igjen på jobb, sier Hvassing.
Den erfarne lederen forteller at hun stadig går i fallgruver, og har gjort alle tenkelige feil i forsøk på å forebygge og følge opp sykefravær. Feilene prøver hun å lære av.
– Jeg har lært hvor viktig det er å lytte, og ikke være redd for tårer, sier hun.
Kommunikasjon er nøkkelen
Hvassing mener god kommunikasjon er nøkkelen, både med den som er sykemeldt og de andre ansatte. Derfor forsøker hun alltid å avklare med den sykemeldte hva som kan sies utad. Det beste er om de vil fortelle det til kollegaene selv. Helse er en privatsak, og ingen har rett til å vite hvorfor noen er syke. Men Hvassing og fagbioingeniør Eline Martnes er enige om at mer åpenhet gir økt forståelse og bedre arbeidsmiljø.
– Når vi har mange som er syke samtidig, kan det koke over for de som er igjen på jobb. Men generelt er det stor forståelse for at alle kan ha tøffe perioder i livet. Så øver vi oss på å akseptere at vi ikke får gjort alle oppgaver, og at vi har en del avvik, sier fagbioingeniør Martnes.
Forskning viser at fravær avler fravær.
– Høyt sykefravær i en avdeling kan forsterke sykefraværet fordi det øker belastningen for de som ikke er sykmeldt, og det kan utvikle seg en kultur for at man er sykmeldt etter tur, forklarer forskningsleder Mykletun.
Mangler vikarer
Hvassing skulle gjerne satt inn vikarer for å avlaste, men det er ingen å ta av. For tiden har enheten 2,75 stillinger som ikke er besatt, hvorav en fast, full bioingeniørstilling. Den regner ikke Hvassing med å få fylt i år. Dermed blir tilrettelegging og forebygging enda viktigere for å beholde de som jobber der i dag. Enheten er godt utstyrt med massasjestol, øreklokker, varmeputer, ståmatter, yrkessko og stoler i ulike fasonger.
– Alle kan ikke gjøre alt alltid, men de fleste kan gjøre noe. Vi forsøker å tilpasse både arbeidstid og oppgaver slik at flest mulig kan stå i jobb, forteller Hvassing.
Hun understreker at den enkelte ansatte har ansvar for å si fra om hva de trenger.
– Jeg er ikke synsk. Jeg kan ikke tilrettelegge for noe jeg ikke kjenner til, sier hun.
Der skoen trykker
For å forebygge sykefravær følger enheten «Der skoen trykker»-metodikken (les mer i denne artikkelen). Her er partsamarbeid og medvirkning sentralt. Hvassing samarbeider tett med tillitsvalgt og verneombud, og har god støtte fra sykehusets HR-rådgivere.
De ansatte på enheten har blant annet deltatt på en «dialogduk», hvor de brukte en halv arbeidsdag på å diskutere arbeidsmiljøet og komme med forslag til forbedring.
– Det var en god og nyttig prosess, særlig fordi vi var i grupper med andre folk enn de vi jobber mest med til vanlig, mener fagbioingeniør Martnes.
Noen av forslagene er allerede iverksatt, som nytt stativ til prøvetakingsvogner og ny prøvetakingsstol. Fremover skal de også teste ut en kombinasjonsvakt mellom enhet for preanalyse og sentrallaboratoriet.
– Noen ganger har vi det kjempetravelt på preanalyse, mens bioingeniørene på sentrallaboratoriet har lite å gjøre. Og omvendt. Hvis vi lærer opp ansatte begge steder, kan vi avlaste hverandre, påpeker Martnes.
Håpet er at mer samarbeid mellom enheter vil være vinn-vinn: bedre utnyttelse av ressurser og mer varierte arbeidsoppgaver.
Sorgprosess
Alt kan ikke løses med tilpasning og tilrettelegging. Noen har rett og slett ikke helse til å kunne stå i full jobb. Den erkjennelsen kan ta lang tid og være svært vanskelig, for både ansatt og leder.
– Ingen har lyst til å være syke. Det kan være en stor sorg at arbeidslivet ikke ble slik man hadde tenkt, mener Hvassing.
