Valg av arbeidsplass:
Trivsel, sted og oppgaver betyr mest
Sju av ti bioingeniører har vurdert å forlate helsesektoren, ifølge BFIs medlemsundersøkelse. Devi Dinesh gjorde grundig research før hun gikk til Roche, og Emilie Gjerde valgte sjømatbransjen hjemme på Sunnmøre.
Devi Dinesh tror hun snakker på vegne av flere når hun forteller at det føltes veldig trygt og godt å jobbe i det offentlige. Derfor synes hun det var litt skummelt å skulle forlate sykehusjobben.
- Men man bør ikke bytte jobb bare for å bytte jobb. Det er viktig å finne ut hva man vil, for man skal jo trives også, sier Dinesh.
Da sykehuslaben hun jobbet på skulle få ny analysehall med flere nye instrumenter fikk Dinesh anledning til å snakke med ansatte fra flere private firma.
Mange fortalte om spennende oppgaver og godt arbeidsmiljø, men de kunne jo bare være lojale arbeidstakere som sa det man forventet. Det var først da hun så med egne øyne hvor godt de jobbet sammen i team, at hun bestemte seg.
15 år på samme lab
De fleste som besvarte BFIs medlemsundersøkelse tidligere i år, oppga lav lønn, høy arbeidsbelastning og generell mistrivsel som hovedårsakene til at de ønsker seg vekk fra det offentlige helsevesenet.
Men Dinesh trivdes godt i sin første og eneste bioingeniørjobb på Akershus universitetssykehus. Etter hvert ble hun fagbioingeniør i immunologi og infeksjonsimmunologi, og fikk ansvar for flere instrumenter og analyser.
Varierte oppgaver, godt arbeidsmiljø med fine kolleger og det å bli sett av lederen sin, var medvirkende til at hun ble værende i samme stilling i 15 år. I tillegg var det kort vei fra hjemmet, noe som var praktisk da hun ville etablere familie.
Men da barna ble større hadde hun lyst til å gjøre noe annet.
- I lengden ble det for ensformig med det samme år etter år, forteller hun.
Hun ønsket fortsatt å jobbe innen helse og teknologi, men på en annen måte enn før.
Overlappende oppgaver
For tre år siden startet Dinesh som applikasjonsspesialist hos Roche.
- Det var et bevisst valg. De er store, og jeg kjente godt til flere av instrumentene og systemene deres fra før, forteller hun.
Nå veksler hun mellom å jobbe på kontoret i Oslo og på hjemmekontor. Og 3-4 ganger i måneden reiser hun ut til kunder, og lærer dem hvordan de skal drifte instrumentene sine.
- Det er planlagt opplæring, og egentlig ikke så forskjellig fra den opplæringa jeg ga kollegene mine som fagbioingeniør på sykehuslaben, forteller Dinesh.
Mange applikasjoner kan fjernstyres, og kundene læres hvordan de skal sende inn instrumentrapporter for å få veiledning.
Likevel er det flere oppgaver som krever fysisk oppmøte, blant annet ved installasjon av nye analyser, opplæring av brukere og superbrukere og andre supporthenvendelser.
Tidspress og lønn
Arbeidspresset synes hun verken er verre eller bedre. På laben hadde hun faste rammer for arbeidstid, og visse oppgaver som alltid måtte utføres: analysere kontroller, klargjøre instrumentet, gjøre vedlikehold og sørge for at svar gikk ut til rekvirentene. Og kanskje måtte hun jobbe uplanlagt overtid hvis noe skjedde med instrumentet.
Sin nåværende jobb opplever hun som mer selvstendig og fleksibel, og hun planlegger det meste av reising og opplæring selv, sammen med kundene.
Hun legger til at de selvsagt også har tidsfrister, og at det til tider kan bli hektisk. Men hun setter pris på at tiden går fort, at det er nok å gjøre, og liker ikke å tvinne tommeltotter.
- Mange tror at private firmaer er strenge, at man bare må levere hele tiden og har dårlige arbeidsforhold, men jeg opplever det ikke sånn, forteller Dinesh.
Hun synes det er lett å si hva hun mener, komme med forslag til forbedringer og be om hjelp. Lønna er litt bedre, men for Dinesh var det oppgavene som ble utslagsgivende for at hun valgte å starte i en annen type jobb.
Trivsel er aller viktigst
Hun er sikker på at det er fordeler og ulemper med alle arbeidsplasser.
- Men hvis du tenker «Sukk – enda en dag» nesten hver eneste dag du er på jobb, da er det på tide å finne noe nytt, sier Dinesh.
For henne er det aller viktigste å finne ut av hva man selv har lyst til og vil trives med.
Hun savner kollegene fra sykehuslaben, men egentlig ikke arbeidsoppgavene.
- Jeg heier på alle som gjør den viktige jobben på sykehuslabene, som jeg selv gjorde i 15 år. De er hverdagsheltene mine! sier Dinesh.
Hun er stolt av å være bioingeniør, og vil ikke helt utelukke at hun en dag likevel vil savne labarbeid. Da kan det hende at hun søker seg tilbake til en slik stilling, men bare hvis det er en dagstilling, for turnusarbeid med kvelder, netter og helger er uaktuelt.
Og hun tror hun ville savnet fleksibiliteten hun har i sin nåværende stilling.
Fra lab til kontor
Ei som derimot kjenner litt på savnet etter laboratoriearbeid, er Emilie Kopperstad Gjerde fra Tjørvåg på Sunnmøre. I august i år realiserte Gjerde og samboeren drømmen om å flytte tilbake. Hun har fått seg jobb som kvalitetskoordinator hos sjømatselskapet Mowi Nutrition i Ørsta.
Nå vedlikeholder hun kvalitetssystemet deres, er med på interne og eksterne revisjoner, jobber med Good Manufacturing Practice (GMP) og MarinTrust, som er et internasjonalt sertifiseringsprogram for sjømatnæringen.
Hun besvarer også kundespørsmål om kvalitet, og lager analysesertifikat i labdatasystemet og sender dem.
- I tillegg til å lære mye nytt, får jeg bruk for det grunnleggende kvalitetsarbeidet vi bioingeniører kjenner så godt til fra før, forteller Gjerde.
Hun synes det viser hvor allsidig bacheloren i bioingeniørfag er.
Drømmen om å flytte heim
Som nyutdannet bioingeniør var hun egentlig på vei til en jobb i Oslo da hun ombestemte seg.
- Og jeg hadde jo tenkt at jeg en dag ville få lyst til å flytte hjem igjen, til Sunnmøre. Men hva skulle jeg da jobbe med? sier Gjerde.
Oppvokst som hun var i et maritimt miljø med skipsverft og sjømatnæring i nesten hver en fjord, kunne det bli nyttig med en relevant mastergrad når hun en dag ville flytte hjem.
Derfor startet hun heller på en mastergrad i human ernæring, og oppgaven som hun skrev på Havforskingsinstituttet gav henne en spesialisering i sjømatnæring.
- Etter det prøvde jeg å finne en stilling hvor jeg fikk bruk for mastergraden min, men det var ikke lett, forteller Gjerde.
Da fikk hun seg i stedet jobb på bakteriologisk seksjon på mikrobiologilaben på Haukeland universitetssjukehus (HUS), med faste helge- og ettermiddagsvakter. Her jobbet hun med blodprøvetaking, på prøvemottak, med utsæd av prøver og avlesning av bakteriologiske prøver.
Hun stortrivdes med arbeidet på laben, og ble værende i nesten fem år før hjemlengselen igjen banket på.
Sted og oppgaver teller mest
Nå veksler Gjerde på å ha hjemmekontor, og å kjøre den halvtimen det tar å komme til Mowis kontorer i Ørsta. Fleksibiliteten og friheten som følger med stillingen passer henne bra, for etter flere år i vakter på HUS hadde hun lyst til å prøve en hverdag uten turnus.
Hun trives i sin nye stilling, synes at kollegene er veldig hyggelige og oppgavene varierte. Men av og til savner hun laboratoriet.
- Om jeg en dag skulle savne labarbeidet for mye kan det være et alternativ å jobbe på lokalsykehuset i Volda igjen, sier hun, selv om det skulle bli i en turnusstilling.
Heller ikke Gjerde sluttet i helsesektoren fordi hun var misfornøyd med lønn og arbeidsforhold.
- Lønn er viktig, men ikke utslagsgivende. For meg var det avgjørende å kunne flytte hjem og samtidig få en jobb der jeg kunne bruke mastergraden min, forteller hun.
Hun håper flere som har tatt utdanning vender tilbake til distriktene, og tar i bruk den erfaringen de har fått seg.
- Det trenger vi, sier hun.
