Vil ha bioingeniører ut i primærhelsetjenesten

For snart seks år siden skrev Bioingeniøren om Jannecke Peersen - en sjelden kommunebioingeniør. Hun var ansatt i Sandnes for å kvalitetssikre rutiner for prøvetaking og pasientnære analyser på hele åtte sykehjem, i tillegg til byens legesenter. Kommuneoverlege Hans Petter Torvik var svært fornøyd med ansettelsen, og uttalte at «behovet for kommunebioingeniører bare kommer til å bli større framover».

Mye tyder på at han fikk rett.

Nå jobber Bioingeniørfaglig institutt (BFI) med å øke laboratoriekompetansen i kommunene.

Manglende avvikssystem

Hvordan kommunene dokumenterer og følger opp avvik som oppstår i laboratorietjenestene sine, er for tiden i søkelyset til bioingeniør og BFI-rådgiver Silje Brobakken.

Oppgaven er utfordrende fordi det generelt er lite helsedata å hente ut.

- Sykehuslabene ser jo at det av og til gjøres feil når de får tilsendt eksempelvis halvfulle eller umerkede glass fra kommunehelsetjenesten, forteller Brobakken.

Selv om slike avvik enkelt kan løses ved å ta en ny prøve, fører det til forsinkede svar, utsatt avklaring og behandling og et nytt stikk for pasienten.

- Når det blir en del avvik er det jo ofte kompetansen som er mangelfull, påpeker Brobakken.

Hun framsnakker avvikshåndtering som et godt verktøy for kvalitetsforbedring, fordi det fanger opp feil, hyppigheten av dem og om det er opplæringen, prosedyrene eller organiseringa som svikter.

Rådgiveren forklarer at kommuner som skaffer seg oversikt over egne avvik selv vil se hvor de bør sette inn støtet – for eksempel i form av mer opplæring eller riktig kompetanse på rett sted, og dermed forbedre seg.

Varierte oppgaver i kommunen

For to år siden anbefalte fagstyreleder Kaja Marienborg mer bioingeniørfaglig kompetanse i primær- og kommunehelsetjenesten.

Bedre og tryggere behandling med bioingeniører i kommunen

Tenk deg at du bor i en liten utkantkommune. Det er flere timers kjøring til nærmeste sykehus. Så får du kreft.

Dette ble nylig fulgt opp i et innlegg av fagstyremedlem Hilde Hegseth, der hun trakk fram flere gode grunner til at kommuner bør ansette en bioingeniør.

Blant annet tok hun opp at bioingeniører kan være kontaktperson mellom kommunen og det større samarbeidende laboratoriet, slik at kommunikasjonen kan gå lettere.

- Bioingeniøren er en viktig ressurs som kommer veldig godt med ettersom mer og mer labarbeid gjøres på sykehjem, legekontorer og på kommunalakutte døgnenheter, sier Hegseth.

Fagstyret viser også til at bioingeniører kan være støttespillere for leger i kommunene, at de kan gi råd ved innkjøp av instrumenter og utstyr samt være med å organisere ambulerende prøvetaking.

- Men det er ikke et mål at en kommunebioingeniør skal utføre alle de dagligdagse laboppgavene, forklarer Hegseth, men at de som utfører disse oppgavene kan lene seg på bioingeniørens kompetanse.

Fagstyret ønsker at kommunebioingeniøren skal ha overblikket, være tilgjengelig for spørsmål og veiledning, kontrollere kvaliteten på arbeidet som gjøres og være et bindeledd mot Noklus.

- Kommunebioingeniøren og Noklus utfyller hverandre

Med Noklus’ eksterne kvalitetskontrollprogram, prosedyrer, kurs og undervisning ser ikke Hegseth noen konkurranse mellom kommunebioingeniøren og Noklus - snarere en viktig samarbeidspartner.

- En bioingeniør ansatt i kommunen vil kunne jobbe opp mot den daglige driften, og kan sørge for tettere oppfølging i den tida Noklus ikke er på besøk, sier hun.

Laboratorievirksomhet i hjemmebasert omsorg – erfaringer fra veiledning av ansatte i 20 kommuner

En fagartikkel av Cathrine Berget Bottolfs om kvalitetsforbedring av laboratorievirksomhet i hjemmetjenesten viste nylig at flere manglet systemer for opplæring og kompetanseheving, og var usikre på hva som mentes med «laboratoriearbeid», selv om de utførte det ofte.

Noen svarte at de ikke visste «at det går an å kontrollere at instrumenter virker som de skal», og etterlyste opplæring.

BFI-rådgiver Brobakken forteller at det finnes ansatte i kommunehelsetjenesten som ikke kjenner til kursene og verktøyene Noklus tilbyr, eller som ikke har kunnskap om hvordan de skal brukes - og som vegrer seg for å be om hjelp.

Da tror hun en kommunebioingeniør kan være et nyttig mellomledd.

Størst behov langt unna sykehuset

Fagstyremedlem Hegseth forklarer hvordan en kommunebioingeniør kan være med på å gi pasientene en bedre hverdag, særlig de pasientene som bor et stykke unna sykehuset.

- Da kan en kreftpasient lettere følges opp i hjemkommunen sin med blodprøver, framfor å reise hyppig fram og tilbake, sier hun.

BFI-rådgiver Brobakken er enig:

- Jo mer grisgrendt kommunen ligger til, desto mer avansert utstyr bør de ha - og da er det enda viktigere med kvalitetssikrede analyseinstrumenter og laboratoriekompetanse.

Hun viser blant annet til Valdres lokalmedisinske senter, med legevakt og akutte døgnplasser, der en bioingeniør har ansvaret for kvaliteten på laboratoriet. Med sin kompetanse kan vedkommende bruke celleteller og annet avansert utstyr, og er i stand til å tolke flagg og feilmeldinger instrumentet gir.

- Det gjør at mange pasienter kan avklares på et tidlig tidspunkt, i stedet for å transporteres langt for å få den samme avklaringen på sykehuset, forteller Brobakken.

Informasjon ut til kommunene

Som en del av satsinga har BFI laget en brosjyre som viser fram hva en bioingeniør kan brukes til i kommunen.

Foreløpig har Brobakken sendt den til alle statsforvalterne, men planen er etter hvert også å sende den direkte til hver eneste kommune.

- Mange kommuner har jo allerede en og annen bioingeniør ansatt, ofte på legekontorer. Kanskje kan kommunen tenke nytt, og bruke bioingeniørens kompetanse på en bedre måte, sier Brobakken.