Hvorfor er det så vanskelig å snakke om grunnbemanning, lønn og turnus?

Bioingeniører er kjent for å adressere feil og svakheter i alle metoder. Vi er raske med korrigeringer, og er ikke redde for å skrive avvik eller snakke om utfordringene for å utbedre systemet. Hvorfor er det da så problematisk å snakke om grunnbemanning, lønn og turnus? Disse er jo grunnstenene i en fungerende helsetjeneste.

Mange peker på lojalitet til arbeidsgiver og helsepersonellovens formålsparagraf, som omtaler tillit mellom helsetjenesten og samfunnet, som årsaker til at ansatte ikke ønsker å ytre seg høyt om mangler og administrative utfordringer. Samtidig er det akkurat disse delene av yrkesutførelsen som påvirker motivasjon, trivsel og lojalitet mest.

Reprimander og advarsler

Jeg undrer meg over hvorfor det er så utfordrende å adressere disse tingene. Hvorfor opplever de som varsler internt eller snakker til media, reprimander og muntlige advarsler? Er det fordi vi peker på ledelsen? For dette er jo lederrelaterte oppgaver. Kanskje fordi vi relaterer kritikken til personen og ikke lederrollen? Hadde dette vært en arbeidstakeroppgave, ville vi ikke nølt med kritikken. Vi ville skrevet avvik og konfrontert vedkommende. Vi ville kanskje stilt spørsmål ved den ansattes motivasjon og egnethet til å utføre oppgaven.

Om de som skal gjøre arbeidet erfarer feil og mangler, som vanskeliggjør deres mulighet til å utføre jobben til det ytterste av deres evne, er det ikke da i alles beste interesse at de faktisk forteller om dette? For lederne og HR-personalet er jo ansatt for å administrere hverdagen til de ansatte, slik at den blir mest mulig strømlinjeformet for dem som utfører kjerneoppgavene.

Mellom barken og veden

Mellomledere har en utfordrende rolle. De er i skvis mellom ansattgruppa og den øvre ledelsen. Samtidig er det viktig at vi ikke glemmer at rollen deres er der for å administrere driften på best mulig måte. Det betyr også at de har ansvar for å være de ansattes talsperson oppover i systemet. De skal kjempe for en rettferdig turnus, for at tariff og arbeidsmiljøloven blir fulgt og for å legge til rette for at de ansatte kan utføre sin jobb. Det er selvfølgelig i et samspill hvor man gir og tar på begge sider.

At vi har modige ansatte som tør å adressere administrative svakheter er en styrke. Likevel krever det en modig leder til å ta det videre oppover. Å adressere administrative oppgaver vil ikke enkelt løse utfordringene direkte, men det vil belyse utfordringene for styringsmaktene som setter rammene. Det er et lederansvar, ikke de på gulvet sitt ansvar.

Uten sikkerhetsnett

Det at ansatte rapporterer om munnkurv, advarsler og utfrysning når de adresserer administrative svakheter, er mer alvorlig enn om man gir ut et feil svar. For vi har flere sikkerhetsnett som fanger opp feil svar. Derimot har vi ingen sikkerhetsnett som redder oss dersom fagpersonene slutter og erstattes av mindre fagkompetente grupper.

Ytringsfriheten er demokratiets viktigste rett, for å unngå diktatur og for åpenhet i alle lag. Hvordan forventer vi at tilliten til helsetjenesten skal blomstre i samfunnet, om vi aktivt støtter en munnkurvpolitikk?