Med normal folkeskikk kommer man langt i møte med pasienter

Det er veldig bra at bioingeniørens korte møte med pasienten løftes fram, slik Elin S. Christensen gjorde i debattinnlegget «Gi pasienten et blikk og et smil». Det var en tankevekkende artikkel.

Vi bioingeniører må ikke ignorere det faktum at vi er en del av det helhetsinntrykket et sykt og ofte redd og fortvilet menneske har, etter et besøk på poliklinikken eller et opphold på sykehuset. Enkelt sagt: Vi må opptre med normal folkeskikk, og det burde egentlig vært unødvendig å minne om det.

Som andre yrkesgrupper i helsevesenet kjenner også vi på høyt tempo på grunn av underbemanning og stor arbeidsbyrde. Det korte møtet vi har med pasienten i en hektisk hverdag gjør at vi, i løpet av kort tid, må finne den riktige balansen i situasjonen, finne de riktige ordene til et menneske vi ofte ikke kjenner. Vi vet ofte ikke hvilke bekymringer pasienten har, vi kjenner ikke frykten, kvalmen, smerten i kropp og sinn.

Smil, småprat og øyekontakt

Å komme med fasitsvar for ethvert pasientmøte er ikke mulig, men en påminnelse er alltid på sin plass. Jeg har stor tro på å følge disse rådene i møte med pasienten:

• Rolig framferd, selv om det koker i oss og rundt oss.
• Øyekontakt.
• Et smil - for å innby til tillit og vise at vi bryr oss. Vi er tross alt der, til syvende og sist, for pasientens skyld, selv om størstedelen av jobben vår dreier seg om kjemi og avansert teknologi.
• Interesse, når det virker å være på sin plass.
• Småprat og empati.
• Respekt for det (i noen tilfeller fortvilte og bekymrede) individet vi har foran oss.

Egentlig koker det vel ned til sunt folkevett og alminnelig høflighet? Det å være voksen i situasjonen?

Gi pasienten et blikk og et smil

Mer skal det ikke til for å gjøre prøvetakingen til en positiv opplevelse. Det har vi bioingeniører tid til!

Vi er en del av behandlingsteamet

Bioingeniører er – ufortjent - en ganske anonym yrkesgruppe i helsevesenet. Vi må våge å «ta» vår plass, se oss selv som en del av et behandlingsteam. Våge å vise oss fram som en yrkesgruppe det står respekt av.

Samtidig må vi være respekten verdig, det er et ansvar hver og en av oss har. Og det er et ledelsesansvar å sette fokus også på pasientmøter, og ikke bare laboratoriefaglige interesser.

PS! Glem ikke at en liten kommentar om en fin genser, skjorte eller frisyre kan være en døråpner til kommunikasjon med pasienten når alt annet virker låst!