Debatt
Gi pasienten et blikk og et smil
Mer skal det ikke til for å gjøre prøvetakingen til en positiv opplevelse. Det har vi bioingeniører tid til!
Publisert
I min jobb ved avdeling for medisinsk biokjemi består mye av arbeidstiden av å ta blodprøver. Jeg møter pasienter som er innlagt på sykehus, men de fleste pasientene møter jeg i poliklinikken. Her kommer alle slags mennesker med mange ulike historier.
Å lese signalene fra pasienten
Oppgaven min er å være en profesjonell helsearbeider som ser hver enkelt pasient. I løpet av kun et øyeblikk må jeg legge merke til kroppsspråk og måten pasienten prater på, for å gjøre meg opp en mening om hvordan jeg skal tilnærme meg dette mennesket.
- Er dette en pasient som trenger litt tid til å bli trygg i situasjonen?
- Må vi snakke litt om vær og vind før jeg begynner på prøvetakingen?
- Er det best å holde munn og bare bli ferdig, eller skal jeg «la skravla gå» mens jeg jobber for å avlede oppmerksomheten?
Bioingeniørene ble beskrevet som «maskefjes», «robotaktige» og «på autopilot».
I 2010 var det en artikkel i Bioingeniøren der samfunnsdebattant og professor i sosialmedisin Per Fugelli beskrev hvordan han opplevde å bli møtt som pasient. Bioingeniørene ble beskrevet som «maskefjes», «robotaktige» og «på autopilot».
I etterkant av denne artikkelen kom det mangfoldige leserinnlegg som prøvde å motsi disse påstandene. (Noen kjente seg visst litt igjen også.) Alle disse innleggene har jeg samlet på, og jeg bruker dem den dag i dag når jeg har opplæring med bioingeniørstudenter.
Spander et smil, også når det «koker»
Dessverre hører jeg av og til pasienter fortelle om akkurat de samme opplevelsene, nå i 2025. Kanskje tiden er inne for å løfte dette temaet litt igjen?
Jeg tror ikke alle bioingeniører er bare slik som det ble beskrevet, men jeg tror dessverre vi alle noen ganger kan passe inn i dette bildet.
- Når det «koker» med pasienter.
- Når flere kolleger er fraværende grunnet sykdom og/eller møter.
- Når de som er igjen for å holde fortet gjør sitt beste for å holde ventetiden så lav som mulig.
Kan hende man da blir litt «kort i praten». Eller at de små, subtile signalene fra pasienten om at «dette er langt fra det kjekkeste jeg vet» blir oversett.
Burde vi ikke bruke et halvt minutt på å se på pasienten og gi et vennlig smil før vi begynner på papirarbeid og prøvetaking? Min oppfatning er at det lille øyeblikket kan gi både pasient og prøvetaker mye mer enn det koster.
En pasient som føler seg sett vil stort sett oppleve prøvetakingen langt mer positivt enn en som føler seg som «en av mange». Og det tar ikke mange sekunder, tross alt!
