Onsdag 14. oktober var det lanseringsfest for boka «Fra laboratorietekniker til bioingeniør».
På nærmere 300 sider beskriver Patricia Ann Melsom bioingeniørfagets fremvekst, profesjonsutvikling og organisasjonstilknytning. I anmeldelsen på side 31 er boka beskrevet som et standardverk om norske bioingeniørers historie.
Melsom har bakgrunn som journalist, ikke bioingeniør. Men hun var redaktør i fagtidsskriftet Bioingeniøren fra 1987 til 2008, og har siden arbeidet som seniorrådgiver i NITO Bioingeniørfaglig institutt (BFI). Utenfor yrkesgruppens rekker finnes det neppe mange som har så omfattende kunnskap om bioingeniører som henne. Likevel syntes hun ikke det var helt uproblematisk å takke ja til forfatteroppdraget. Som mangeårig redaktør og BFI-ansatt er hun selv en del av historien hun har skrevet.
- Jeg måtte vurdere om jeg var for tett på bokens tema, sier hun.
Det er viktig å fortelle om «gamle dager», slik at dagens unge bioingeniører blir kjent med historien og tradisjonene de er en del av.
Men konklusjonen ble at fordelene ved innsidekunnskap veide tyngst. En ekstern forfatter ville trolig brukt mye tid bare på å skaffe seg en grunnleggende forståelse av bioingeniørfaget.
Nye generasjoner bør kjenne historien
Hvorfor bruke tid og krefter på å dokumentere en liten yrkesgruppes historie? kan man spørre. Melsom mener det handler om å bygge identitet og tilhørighet.
- Det er viktig å fortelle om «gamle dager», slik at dagens unge bioingeniører blir kjent med historien og tradisjonene de er en del av. Jeg håper at utdanningene kan dra nytte av denne boka når de skal formidle historien til studentene.
Å samle bioingeniørenes historie mellom to permer kan også ses på som nok et steg i den profesjonsbyggingen som startet da den første organisasjonen for norske bioingeniører ble dannet, i 1962.
Ledere har formet historien
Gjennom nitid research, intervjuer med veteraner innen faget og diskusjoner med bokas redaksjonskomite, har Melsom opplevd å se deler av historien i et nytt lys. Det dreier seg særlig om tiden før hun selv kom inn i det som da het Norsk bioingeniørforbund (NOBI).
- Jeg har utviklet en forkjærlighet for de første 20 årene av bioingeniørenes organisasjonshistorie, sier hun.
Ikke minst har hun merket seg markante lederes betydning for utviklingen. Hun forteller at hun har fått stor respekt for personer som Sigrid Rognlien, laboratoriesykepleier og rektor ved bioingeniørutdanningen ved Ullevål sykehus, og Irene Reinskou – mangeårig leder av fysiokjemikerforbundet, NOBIs forgjenger.
Reinskou ble etter hvert en omstridt leder, men Melsom beskriver i boka hvordan bioingeniørene under hennes ledelse oppnådde forhandlingsrett i lønnsoppgjør. Hun drev det vi i dag kaller lobbyvirksomhet, inviterte maktens menn i departementet på restaurantmiddag og fikk det som hun ville.
- Irene Reinskou var visjonær. Hun så behovet for at bioingeniørene ble en del av en større enhet, som NITO, forteller Melsom.
Noe av historien er borte. Den er rett og slett blitt kastet.
Gard Titlestad, leder i fysiokjemikerforbundet på 80-tallet, har fått et ettermæle som organisasjonsbygger. Etterfølger Ada Schreiner førte profesjonskamp for bioingeniørers rett til å lede sykehuslaboratorier. Og Marit Stykket var leder da fusjonen med NITO ble gjennomført. Men Melsom mener den senere tids ledere også har vært viktige.
- NOBI fusjonerte med NITO i 1998. Men det er under ledere som Gry Andersen og Brit Valaas Viddal at BFI har funnet sin plass i NITO, sier hun.
På mange måter falt siste brikke på plass ved årsskiftet 2013/14. Da ble Rita von der Fehr den første fagstyrelederen som innehar en rent politisk stilling. Ansvaret for den daglige driften av BFI ble da overlatt til en fast ansatt instituttleder. Dette er den ledelsesmodellen som ellers er vanlig i NITO.
Vanskelig å begrense seg
Arbeidet med boka kom i gang på et tidspunkt hvor det hastet med å samle dokumentasjon. Førstehåndskildene til den tidlige profesjonshistorien var godt oppi årene, noen hadde gått bort. Sykehus og utdanningssteder hadde flyttet, blitt slått sammen eller lagt ned. I tiårenes løp har bilder, brev og protokoller blitt stuet bort i rotete arkiver eller private loft.
- Noe av historien er borte. Den er rett og slett blitt kastet, sier Melsom.
Til tross for det ble mengden av tilgjengelig informasjon en større utfordring enn hullene da boka skulle sys sammen. Melsom legger ikke skjul på at det var krevende å begrense seg. I etterordet forklarer hun hvorfor hun ikke skriver mer om utdanningsstedene eller utviklingen innen laboratorieanalyser. For at prosjektet ikke skulle sprenge alle rammer, måtte hun holde seg strengt til oppdraget om å skrive en profesjons- og organisasjonshistorie.
Derfor måtte hun også velge bort et hjertebarn – små intervjuer og morsomme anekdoter som skulle krydre fremstillingen.
- Det var trist at dette stoffet måtte utgå, men noe av det ble brukt i en artikkelserie i Bioingeniøren i jubileumsåret 2012, forteller hun.
Melsom mener hun sitter med nok ubrukt materiale til å fylle flere bøker. Hun håper at andre kan få nytte av det.
- Kanskje kunne det dannet grunnlag for en masteroppgave innen profesjonsforskning?
Hva om…?
Når man dykker ned i historien, blir man gjerne oppmerksom på korsveier hvor utviklingen kunne tatt en helt annen retning. Melsom har flere eksempler på slike avgjørende punkter. Man kan bare spekulere på hva som hadde skjedd hvis:
- I 1962/63 var laboratoriesykepleierne villige til å bryte med sykepleierforbundet og danne en egen organisasjon sammen med den lille gruppen laboratorieteknikere. «Frieriet» ble avvist og Norsk Medisinsk Laboratorieteknikerforening ble stiftet. Hva om svaret hadde blitt ja? Melsom antyder at en slik samling kunne hindret mye faglig strid og gjort det mulig å oppnå autorisasjon tidligere.
- Yrkesgruppen som i dag er bioingeniører, var lenge oppdelt i fysiokjemikere og MIP-ingeniører (mikrobiologi, immunologi, patologi). Først i 1987 ble fysiokjemikere og MIP-ingeniører samlet under yrkestittelen bioingeniør. Etter ytterligere to år gikk de sammen i NOBI. Hvilke konsekvenser fikk det for utdanningene? Kunne bioingeniørene fått et eget hovedfag hvis samlingen hadde skjedde tidligere?
- På 1960- og 70-tallet var det en vedvarende «flørt» mellom fysiokjemikerne og NITO. Men når den ene parten ville fusjonere, var ikke den andre interessert. Hadde begge sagt ja samtidig, kunne bioingeniørene gått inn i NITO 20 – 30 år tidligere enn det faktisk skjedde.
Om det hadde vært en fordel eller en ulempe får vi aldri vite. Men det er kanskje ikke urimelig å tro at det ville blitt mindre profesjonsbygging og en svakere bioingeniøridentitet.
Og boken som nå foreligger ville fortalt en ganske annen historie.
