Jannecke Peersen tar blidt imot Bioingeniøren en tidlig morgen i mars. Turen fra jernbanestasjonen til Sandnes helsesenter, der hun har sitt daglige virke, blir gjort til fots på ti minutter. Nesten framme stopper vi og beundrer det vakre, hvite funkisbygget fra 30-tallet som huser både korttidsavdeling og avdelinger for etterbehandling og rehabilitering.
- Den eldste delen av huset er faktisk over hundre år. Resten er fra 1930-tallet, men alt er nylig pusset opp, forteller Peersen.
Kommunebioingeniør er ikke den formelle tittelen hennes, men det er det hun kaller seg.
- Fordi det er det jeg er! Jeg sørger for at kommunen har et godt, kvalitetssikret system rundt prøvetakingen og de pasientnære analysene.
Utviklet stillingen selv
Peersen har jobbet i Sandnes i fire og et halvt år. Etter fem år på mikrobiologisk avdeling og 27 på medisinsk biokjemi ved sykehuset i Stavanger var hun lysten på noe nytt. Hun hadde nylig fylt 60 og det var ingen selvfølge at hun skulle få ny jobb på første forsøk, men det gjorde hun. I dag pendler hun de 13 minuttene mellom Rogalands hovedstad og Sandnes med tog.
Det var en sykepleier som ansatte henne. Han var sikker i sin sak, han ville ha en bioingeniør til kommunen.
- Arbeidsoppgavene var ikke klarlagt da, de måtte jeg stort sett utvikle underveis, forteller Peersen.
Hun startet med å reise rundt til de åtte sykehjemmene i kommunen (Sandnes har døpt sykehjemmene sine for bo- og aktivitetssentre, men Peersen bruker den gamle betegnelsen) for å presentere seg selv og bli kjent.
- Sykepleierne tar stort sett blodprøvene selv, og flere av sykehjemmene har utstyr for CRP, Hb, glukose og INR, men det hender jeg må hjelpe til.
Vindusløs lab
Peersens eget laboratorium ligger i underetasjen i helsesenteret. Et stort rom med masse benk- og gulvplass, men helt uten vinduer.
- Den første reaksjonen min var at jeg måtte sørge for å få et nytt rom, men det har gått seg til. Jeg trives her nå, sier hun og ser seg fornøyd rundt.
På en av benkene er det plassert en celleteller, på en annen en autoklav (Peersen steriliserer utstyr til hele helsesenteret). En forholdsvis ny sentrifuge står ved siden av autoklaven, og på hyllene er det tett i tett med rør, reagenser og annet laboratorieutstyr.
- Da jeg begynte her fant jeg mye utstyr rundt om på huset som var gått ut på dato. Jeg har derfor sentralisert lageret hit, forklarer hun.
En helt vanlig dag
Peersen har satt seg ned ved pc-en nå, det er der hun oppholder seg mest når hun er på laboratoriet.
- Beskriv en helt vanlig arbeidsdag!
- Da kan jeg ha tre sykehjem som skal besøkes – akkurat som i dag. Av og til henter jeg bare prøver som de selv har tatt – andre ganger hjelper jeg til med pasienter som det er vanskelig å stikke. På morgen og ettermiddag er det kontortid – da skal e-post besvares og telefoner tas. Prøvene skal dessuten sentrifugeres og sendes videre med bud, sier Peersen.
- Du kunne brukt et bud de dagene sykehjemmene tar prøvene selv?
- Ja, men jeg vil innom. Det er en god måte å holde kontakten, og det dukker alltid opp spørsmål og temaer som er fint å få belyst.
I disse dager bruker Peersen mye kontortid på å innføre elektroniske laboratoriesvar. I flere måneder har hun sjekket svarene dobbelt for å teste den digitale løsningen. Det har vært noen problemer med å få alle Hb-svarene med i den elektroniske versjonen, men hun samarbeider godt med en IT-konsulent i kommunen og har stor tro på at de snart er i mål.
Litt ensomt
Det er rolig denne morgenen på Sandnes helsesenter. Ingen prøver som skal tas - eller analyseres. Vi forlater laboratoriet og går gjennom en tom gang. Ikke et menneske å se.
- Er det ensomt å jobbe her?
- Jeg er en del alene, ja, men det er ok. Jeg liker det. Jeg spiser lunsj sammen med folk fra frisklivssentralen, renhold og hverdagsrehabilitering. Vi er en fin gjeng og sammen med dem får jeg det sosiale jeg trenger.
Vi har beveget oss oppover etasjene og i 2. etasje banker Peersen på døra til sjefen sin. Hun er avdelingssykepleier på to av avdelingene på helsesenteret og Peersen har allerede snakket om at det er en litt rar organisering, at det kanskje hadde vært mer naturlig at hun var organisert under kommuneoverlegen. Men det fungerer, derfor har hun ikke tenkt å gjøre noe med det.
Å ansette bioingeniør var et kvalitetstiltak
Signe Hagen har vært avdelingssykepleier på huset side 2013 og hun ser et klart behov for bioingeniørkompetanse i kommunen, ikke minst fordi det er blitt flere syke pasienter etter samhandlingsreformen.
- Jeg ser det som et kvalitetstiltak å ha bioingeniør ansatt. En av hovedoppgavene hennes er å sørge for at alle sykepleierne kan ta blodprøver og at de vet hvordan de unngår preanalytiske feil. Vi hadde dessuten ikke klart å innføre elektroniske labsvar uten henne, sier Hagen.
Hun forteller at Peersen gjerne kunne hatt enda flere oppgaver – for eksempel ved innføring av nye rutiner.
- Det blir i hvert fall ikke mindre behov for bioingeniør i framtida. Jeg skulle ønske at flere av nabokommunene tenkte som oss og ansatte bioingeniører. Da kunne vi hatt et samarbeid på tvers av kommunegrensene, sier Hagen – og tilføyer:
- Jeg vet at hun sliter med kommunikasjonen, for eksempel med legene. Hun bør delta på flere ledermøter i framtida.
Kommunikasjonen kunne vært bedre
Peersen bekrefter at kommunikasjonen ikke alltid fungerer som den burde. Kommuneoverlegen ser hun bare én gang i året – legen som er faglig ansvarlig for alle sykehjemmene noe oftere. Det er ikke helt enkelt å kommunisere med sykepleierne heller.
- Fordi de har det så travelt. De har så mange ting i hodet samtidig at de ikke alltid klarer å ta imot beskjedene mine. Det kan derfor være vanskelig å endre rutiner og rette opp uvaner, sier Peersen – og legger raskt til:
- Først og fremst er sykepleierne veldig positive. De er glade når jeg kommer og vi har en god tone.
Startet med opplæring i venøs prøvetaking
Det er tid for dagens første sykehjemsbesøk. Peersen pakker utstyret hun skal ha med; en kurv i plast innkjøpt på Clas Ohlson med et grønt og hvitt trekk som en niese har sydd – og en kjølebag til de prøvene som skulle trenge det. Bilen «hennes» står parkert like utenfor helsesenteret. Slik har det ikke alltid vært.
- Jeg jobbet her i to år før fikk jeg en egen bil. Det var tungvint, sier hun.
Så suser vi av gårde. Ut av Sandnes sentrum, nordover langs Gandsfjorden. Peersen kjører med kjentmannsmine og forteller samtidig om den første tida, da hun skulle gjøre seg kjent på sykehjemmene.
- Jeg ville jo ikke komme helt ny inn og forlange store endringer med en gang, så jeg bestemte meg for å starte med opplæring i venøs prøvetaking. For å gjøre det så trygt som mulig kurser jeg fem – seks av gangen. Mange er livredde – redde for å ikke treffe åren eller for å treffe en sene, sier hun – og legger til:
- De tar jo ikke SÅ mange prøver og de får derfor ikke mye trening. De gamle på sykehjemmene er dessuten ikke verdens enkleste å ta prøver av.
Det er umulig for Peersen å ha oversikt over alle sykepleierne som til enhver tid skal ha opplæring, for de kommer og går, forteller hun. Derfor er det ledelsen på hvert enkelt sykehjem som har fått det ansvaret. For alle SKAL på kurs.
- Dessverre tror jeg likevel at det er mange som tar prøver uten å ha fått opplæring.
På tilbudssiden
Så er vi framme. Rovik bo- og aktivitetssenter, som ligger vakkert til i skogkanten, har tre avdelinger. Vi går først inn på «Rød». Inne på et lager, der det også er plassert en blodprøvetralle og diverse utstyr, treffer vi avdelingssykepleier Gøril Monsen. Hun kan forteller at det er rekvirert prøver på to pasienter. De er allerede tatt, så Peersens jobb i dag er å være bud.
- Vi var veldig spente da vi fikk høre at vi skulle ta prøvene selv og at vi skulle få hjelp av en bioingeniør. Tidligere tok et legesenter i nærheten den jobben. Men det har gått fint, Jannecke er veldig på tilbudssiden. Det er bare å sende en mail, så får vi den hjelpen vi trenger, sier Monsen. Så kommer hun på noe:
- Vi skulle tatt en nasopharynx av en pasient, men vi har ikke utstyr.
- Jeg tror jeg har noe liggende på laboratoriet. Jeg kommer innom, sier Peersen.
Vi forsetter til Grønn avdeling (demente). Der er det ingen prøver. Så til Blå (skjermet avdeling). Her skal det tas en prøve og en av sykepleierne låser oss inn. En del av pasientene kan være urolige og derfor vanskelige å stikke, og Peersen må ofte hjelpe til. Men ikke i dag. Alt står ferdig og klart for henting.
Trenger en halv stilling til
På hjemveien forteller hun at selv om det kanskje ikke så slik ut nå i formiddag, tar hun en del prøver. På lindrende enhet, for eksempel, der pasientene er svært syke. Hun drar også hjem til en del kreftpasienter.
- Det er en service vi burde kunne gi mer av. Det er nok mange flere enn de jeg tar prøver av per i dag som har behov for det. Hadde vi hatt en halv bioingeniørstilling til er det mye vi kunne fått til, sier Peersen ettertenksomt.
Hun forteller at hun har laget en liste over ting hun skal ha gjort og innført før hun går av med pensjon om et par år. Noe av det viktigste er å få sykehjemmene til å kjøre kontroller slik de skal. Hun har ikke fått dyttet det under huden på sykepleierne ennå, slik hun vil. Hvis hun spør om hvorfor kontrollene ikke er kjørt, kan hun få til svar at «hun som pleier å gjøre det har ferie».
- Å få endret holdninger tar tid, konkluderer hun.
Budskap til BFI
Vi er tilbake utenfor det hvite funkisbygget i Sandnes sentrum. Peersen skal inn og spise lunsj sammen med gjengen sin i underetasjen, etterpå har hun enda et par sykehjem som venter på besøk. Men først har hun et budskap:
- Alle kommuner bør ha en bioingeniør. Om ikke sin egen så i hvert fall en de deler med andre kommuner. BFI bør gå direkte på hver enkelt kommune og informere om hva bioingeniører kan bidra med. Fortell om preanalytiske feil og hva det kan føre til. Få fram hvor viktig arbeidet vårt er – også utenfor sykehus.
Kommuneoverlegen er fornøyd
- Behovet for kommunebioingeniør kommer bare til å bli større framover, så dette er en stilling som er kommet for å bli, sier Hans Petter Torvik, kommuneoverlege i Sandnes.
Torvik forteller at stillingen først og fremst ble opprettet for å serve det nye helsesenteret som åpnet i 2014.
- På grunn av samhandlingsreformen hadde vi behov for sengeplasser til etterbehandling av alvorlig syke som nylig var skrevet ut fra sykehus. Dermed trengte vi også et mer avansert laboratorietilbud med muligheter for å gi akutte prøvesvar.
Legene var dessuten misfornøyde med servicen på enkelte av sykehjemmene i kommunen. Det tok lang å få svar på prøver. De lurte også på om de kunne stole på svarene. Derfor var det svært velkomment med en bioingeniør som kunne gi opplæring, hjelpe til med prøvetaking og kvalitetssikre svarene.
- Vi ser dessuten at folk bor lenger hjemme selv om de er alvorlig syke. Jannecke drar hjem til en del av dem og tar prøver, men det er sannsynligvis mange flere som kunne fått en slik service.
- Har kvaliteten på laboratorietjenestene blitt bedre etter at Peersen ble ansatt?
- Ja, helt klart. Både gjennom praksisveiledning og undervisning.
- Burde kommunebioingeniør vært obligatorisk i alle kommuner?
- I hvert fall i større kommuner. For mindre kommuner er det vel mer aktuelt med interkommunalt samarbeid, sier Torvik.
Han er klar på at bioingeniørstillingen er kommet for å bli, i hvert fall så lenge han er kommuneoverlege.
- Og hvis vi skal gjøre alvor av å ta flere prøver i hjemmene, er det mulig vi trenger en halv stilling til, sier han.
Les også:
Hver gang vi møtes ... for 23. gang
