Det er mange ulike former for vitenskapelig uredelighet. Det finnes forseelser, slik som gale observasjoner, analysefeil og mangelfulle protokoller. Disse kan betegnes som sjusk og er som oftest ikke intenderte. Så forekommer det dobbeltpublikasjoner, fortløpende endringer av studiedesign, ignorering av andres forskningsresultater, skjevtolkning av egne data og utelatelse av enkeltdata. Dette er mer intendert og kan betegnes som snusk. De mest alvorlige formene for vitenskapelig uredelighet er plagiat, falsifikasjon og fabrikasjon av data. Dette er forskningsfusk.
Inndelingen i fusk, snusk og sjusk stammer fra Ragnvald Kalleberg (1) og rangeringen av de ulike formene for uredelighet er godt beskrevet i litteraturen (2).
Forskeretikk og forskningsetikk
Vitenskapelig uredelighet er brudd med forskernes egen profesjonsetikk, det vil si med forskeretikken. Dette er våre interne normer for hvordan vi skal opptre som forskere og hvordan vi skal oppføre oss ovenfor hverandre. Slike normer handler om sannhet og sannsynlighet, enkelhet, konsistens, koherens, fullstendighet, nøyaktighet, testbarhet, etterprøvbarhet, åpenhet og ærlighet (3). De gjør seg gjeldende for hvordan forskningen utføres, men har også følger for publisering (forfatterskap, plagiat). I tillegg er vi som forskere også pålagt en rekke eksterne normer, eksempelvis hvordan vi skal håndtere forskningsdyr og forskningspersoner. Dette omtales gjerne som forskningsetikk.
Hvor ofte forekommer forskningsfusk?
Så langt finnes det bare én kunnskapsoppsummering og samlet analyse av data (metaanalyse) fra 2009 (4). Den viser at i gjennomsnitt innrømmet nær to prosent av forskerne å ha begått alvorlige former for vitenskapelig uredelighet, som fabrikasjon, falsifikasjon eller modifikasjon av data eller resultater mer enn en gang. I gjennomsnitt innrømmet ti prosent andre tvilsomme former for forskningspraksis. Omkring 17 prosent svarte også at de visste om kollegaer som hadde begått alvorlige former for vitenskapelig uredelighet (fabrikasjon, falsifikasjon eller modifikasjon av data eller resultater). I gjennomsnitt hadde rundt 29 prosent kjennskap til andre tvilsomme former for forskningspraksis. Det er også en stor økning i antall tilbakekalte artikler i forskningslitteraturen. Jeg har sammen med gode kollegaer vist at forskningsfusk forekommer også i Norge og Skandinavia (5-7).
Hvorfor?
Alvorlig forskningsfusk forekommer altså ikke sjelden, og mindre alvorlige former for uredelighet er forholdsvis vanlig. Men hvorfor fusker forskere? Det ser ut til å være mange grunner. Enkelte oppfatter det som legitimt å «ta snarveier» fordi de synes at forskningsspørsmålene er legitime og viktige. Dessuten er presset for å oppnå resultater stort. Dagens forskningssystem synes å vektlegge konkurranse og prestisje mer enn redelighet (8). Selv om konkurranse øker forskernes produktivitet, viser det seg at det også øker deres tilbøyelighet til å tolke resultater på bestemte måter og til å ta snarveier (9). Seniorforskere viser til sitt ansvar for yngre forskere som de har ansatt, og sier de må jukse for å skaffe penger til dem (10). Anerkjennelse og avansement er også viktige grunner til at forskere fusker.
Enkelte fusker fordi det har blitt så enkelt. Alt er jo tilgjengelig med et museklikk. Noen er så entusiastiske på vegne av egen forskning at de mener målet helliger midlet. Andre igjen fusker fordi de er fuskere av (menneske)type, blir det hevdet (11). Samlet sett synes forskere å fuske fordi presset er stort, forventingene høye og fordi det er enkelt å gjøre det. Dessuten er insentivene lite egnet til å forebygge fusk.
Følgene av forskningsfusk
Mange former for forskningsfusk har få eller ingen følger. Noen forskningsresultater blir aldri brukt, og det har få konsekvenser om de er feil. Andre feil kan få enorme konsekvenser for mange mennesker, eksempelvis i helsefaglig forskning. Uansett konsekvenser, vil forskningsfusk kunne svekke tilliten til forskning i samfunnet. Det kan få følger for anvendelsen av forskningsresultatene og for finansiering av forskning. For den enkelte forsker vet vi også at det å bli tatt i forskningsfusk, får store konsekvenser for karrieren. Studier viser at de publiserer vesentlig mindre etterpå.
Hva kan vi gjøre?
Det er mange meninger om hva som hjelper mot forskningsfusk. Klare retningslinjer blir fremhevet som et viktig virkemiddel. Utfordringen er at retningslinjer er til liten hjelp hvis de ikke er kjent. Vår forskning viser at langt over halvparten av doktorgradskandidatene ikke kjente til retningslinjene ved sine institusjoner (5-7).
Kurs i forskeretikk blir også trukket frem som en løsning, men forskningen er ikke entydig på hvor stor effekten av dette er. Grunnen kan være at ferske forskere lytter mer til sine veiledere og andre forskere i sitt fagmiljø, enn til eksterne etikere. Rollemodellene hentes fra nærmiljøet og ikke fra kurs som oppfattes å «distrahere fra kjerneaktiviteten». Mentorordninger er innført i flere forskningsmiljøer i ulike land. Det kan fungere godt dersom mentorene har gode holdninger og kjenner til og følger de vitenskapsetiske normene.
Det viktigste virkemidlet for å forebygge forskningsfusk er trolig bevissthet om problemet og at den enkelte forsker identifiserer seg med normene og verdiene for forskning. Å være «en god forsker» er ikke bare å beherske visse teknikker, men også å identifisere seg med og handle i overensstemmelse med forskernes normer.
Det gjelder også for bioingeniører
Mange bioingeniører deltar og bidrar i forskning. Stadig flere blir også fulltidsforskere. Det er derfor viktig å kjenne til og følge forskningens interne normer. På samme måte som du ikke er en god bioingeniør om du mangler kontroll på reagensenes kvalitet, er du en dårlig forsker om du ikke har kontroll på de forskeretiske normene.
