Det er merkelig at mange synes det er helt greit å utdanne ingeniører, arkitekter og, nå sist, også lærere med femårig høyere utdanning, men når det kommer til bioingeniører og andre helseutdanninger blir det fremholdt som unødvendig. Hva sier dette om statusen til helseutdanninger, og hvilke signaler gir det til de som vurderer en yrkeskarriere innen helsefag? Det kan by på utfordringer å rekruttere ungdom til bioingeniørutdanningen og tiltrekke seg de beste studentene hvis utdanning utover bachelorgrad fremstilles som uønsket. Vi trenger bioingeniører med mastergrad og mer, for å sikre den ønskede kvaliteten på yrkesutøvelsen.
En fragmentert utdannelse
Det er for tiden et arbeid på gang for å lage nye retningslinjer for bioingeniørutdanningene. Det er åpnet for innspill fra praksisfeltet med tilbakemelding på hvilken kompetanse bioingeniørene trenger i fremtiden og hva vi ser mangler hos nyutdannede bioingeniører. Hvilke fag skal vi fylle på dagens treårige bioingeniørutdanning for å møte behovet i arbeidslivet? Hvordan skal vi i tillegg utdanne bioingeniører med forskningskompetanse, utvikle pedagogisk kompetanse, tilrettelegge for allsidig praksis og skape evne til kritisk tenkning? Vi ender til slutt med en fragmentert utdannelse som inneholder en smakebit av veldig mange fag, uten at vi egentlig har hatt tid til fordypning i noen av dem.
Fem år og valgfrie moduler
En løsning på dette er å gjøre om bioingeniørutdanningen til femårig: fire år med teori og praksis, og masteroppgave det femte året. Ved å legge opp til valgfrie moduler innenfor de største fagfeltene våre og valgfri masteroppgave, vil vi løse mange av dagens utfordringer når det gjelder mangel på videreutdanningsmuligheter. Vi trenger høyere utdanning for å kunne bidra med vår kompetanse til å drive utviklingen, og krevende omstillingsprosesser, fremover. Jeg tror også at en femårig utdanning vil trekke til seg flere interesserte og dedikerte studenter. Ved å sørge for gode og oppdaterte lærekrefter, flere hentet inn fra praksisfeltet, vil studentene til enhver tid lære det de skal møte i arbeidslivet.
Mer kompetanse og kritisk tenkning
Den viktigste erfaringen jeg har gjort meg som leder er at bioingeniører med master kommer med en annen og dypere kompetanse og vurderingsevne, de har tilegnet seg evnen til mer kritisk tenkning. Interessen for faget er også styrket og nysgjerrigheten om forskning er økt. Det gjør også noe med yrkesstoltheten vår og evnen til å kommunisere med andre yrkesgrupper. Dette vil gi flere karrieremuligheter og på sikt løfte oss som yrkesgruppe lønnsmessig.
La oss slutte å snakke om mastersyken og mangel på muligheter for de som tar masterutdanning. Hvem lider egentlig av mastersyken, de som tar master eller de som ikke tar master? Er det økonomien og de trange budsjettene som styrer debatten, eller handler det om arbeidsgivernes manglende evne til å bryte med gamle innarbeidete rutiner og tenke innovativt?
