Slik er det fristende å konkludere når man leser «Beretning om et varslet forfall» i denne utgaven av Bioingeniøren. Kartet over Ullevål sykehus lyser i rødt og oransje. Bygning etter bygning er i dårlig eller svært dårlig stand. Ansatte ved Oslo universitetssykehus lider av «meldetretthet» - de orker ikke varsle flere ganger om dårlig inneklima og nedslitte lokaler.
Landets største sykehus er langt fra alene om å ha problemer, i mange helseforetak forfaller bygningsmassen. En inneklimaekspert i Arbeidstilsynet oppsummerer situasjonen slik: Siden staten overtok sykehusene for over ti år siden, er de ikke blitt forsvarlig driftet eller vedlikeholdt. De som har ansvar for å ta vare på bygningene, får hverken midler eller myndighet til å gjøre jobben slik den bør gjøres.
Kanyler og bandasjer er forbruksmateriell. Et sykehus er det ikke.
For ikke så veldig lenge siden kastet man ikke engang et par hullete strømper. Nå forbruker vi sykehusbygg! Slapt vedlikehold kan føre med seg både dårligere pasientbehandling og dårligere arbeidsmiljø. Det er et alvorlig faresignal når ansatte i helsesektoren har verst inneklima av alle yrkesgrupper.
Politikerne kan velge å skyve helseforetakene foran seg og si at det er deres ansvar å prioritere vedlikehold av egne bygninger. Men det vil være å stikke hodet i sanden, når hva som virkelig trengs er friske penger til å håndtere etterslepet og politisk handlekraft til å etablere en kultur for ansvarlig eierskap. Det gjelder for sykehusene, og for skoler, veier og alt annet av fellesskapets eiendom. For det er ikke bare helseforetakene som mislykkes med vedlikeholdet.
Å bygge landet er et gammelt slagord i norsk politikk. Ære og prestisje har alltid vært knyttet til det å bygge noe nytt. I fremtiden bør den som pusser opp landet høste minst like mye heder.
Kanyler og bandasjer er forbruksmateriell. Et sykehus er det ikke.