Av GRETE HANSEN, journalist
- Dette første året har gått bra. Vi har nok møtt noen utfordringer, men de er så små at jeg knapt husker dem lenger, sier studieprogramansvarlig Elisabeth Ersvær.
Vi møter henne og studentene hennes en onsdag formiddag i mai. Stemningen på undervisningslaboratoriet er rolig og blir bare avbrutt av litt småprat innimellom. En av studentene peker på en ganske så blank væske i platebrønnene hun har foran seg. Hun ser rådvill på Ersvær som har stilt seg tilgjengelig midt i rommet. De andre studentenes væske er gul og ikke blank. Har hun gjort noe feil?
Ersvær spør om hun har husket å tilsette serum. Det har hun. Men er hun vaksinert? Eller har hun hatt korona? Svaret er nei.
- Da har du sannsynligvis ikke antistoffer og prøven er negativ, sier Ersvær.
Tilhører Institutt for bioteknologi
Norges åttende – og nyeste - bioingeniørutdanning holder til på Høgskolen i Innlandet (HINN), i Biohuset på Hamar. Studentene foran oss, som har laboratorieundervisning denne uka, utgjør halvparten av det aller første «innlandskullet». I dag sjekker de eget serum for antistoffer mot SARS-CoV-2, mens resten av klassen har laboratorieundervisning om kromosomer i naborommet. I går var det omvendt, forteller Ersvær.
Da Bioingeniøren ankom Biohuset denne morgenen var både uteområde og foaje tomt for mennesker, ikke helt det man forventer en hverdag i mai like før eksamen. Forklaringen er at denne delen av bygget bare huser tre utdanninger; den ferske bacheloren i bioingeniørfag som foreløpig bare har ett kull, en master i næringsrettet bioteknologi og en ph.d-utdanning i bioteknologi. Utdanningene tilhører Institutt for bioteknologi, som i tillegg har forskere som blant annet arbeider innenfor bioinformatikk og celle- og reproduksjonsteknologi.
Hjelp fra vest
Vi forflytter oss til «kromosomlaben», der bioteknolog Teklu Zeremichael og bioingeniør Aud Valle Hansen er i full sving med undervisning. Zeremichael er ansatt på HINN, mens Hansen til daglig jobber på Seksjon for kreftgenomikk ved Haukeland universitetssjukehus. Hun er invitert av Ersvær til å undervise studentene.
- Vi har begge tidligere jobbet ved bioingeniørutdanningen i Bergen, derfor visste jeg at hun hadde et godt undervisningsopplegg, sier Ersvær og nikker mot studenter som sitter bøyd over magnettavler og kromosomer i papp. Nå «pusler» de sammen karyogrammer under kyndig veiledning fra Zeremichael og Hansen.
Midlertidige ansettelser
At en bioingeniør kommer fra Bergen for å undervise, er ikke beskrivende for lærersituasjonen, hevder Ersvær. Utdanningen belager seg på kombinerte stillinger innen de medisinske laboratoriespesialitetene og har ansatt bioingeniører/laboratoriekjemiker fra Sykehuset Innlandet innen medisinsk biokjemi, patologi, mikrobiologi og transfusjonsmedisin. Haken er at høgskolen ikke gir fast ansettelse til lærere som ikke har master.
- Vi løser det med midlertidige ansettelser, sier hun.
I tillegg til de kombinerte stillingene har utdanningen solide lærerkrefter fra eget institutt – som Zeremichael.
Høgskolestyret kommer!
Tilbake på naborommet og «covidoppgaven». Wenche Kristiansen, bioingeniør med ph.d, skriver på tavla: Sørg for å være til stede 11.45!
For da kommer høgskolestyret, forklarer Ersvær. De har møte på Hamar og vil innom som snarest og hilse på høgskolens nyeste tilskudd, og da bør alle være til stede. Det er nemlig ikke ofte at rektor og styret ved HINN besøker Biohuset.
Men det er ennå en stund til. Foreløpig kan studentene fortsette arbeidet sitt under veiledning av Kristiansen og Ersvær. Ersvær forteller at motivasjonen og engasjementet øker når det er eget serum som skal måles. Og snart skal avlesningen skje, på et ELISA-instrument lenger ned i gangen.
ELISA-avlesning
Men nå er klokka blitt 11.45 og rektor med følge skulle vært her. Minuttene går, og Ersvær blir utålmodig.
- Vi kan ikke sitte her og vente.
Hun tar med seg første pulje på seks - sju studenter og toger av gårde mot ELISA-apparatet.
- Her leser vi av absorbans. Plateleseren kan også lese av luminiscence og fluorescence, men nå gjør vi altså en kolorimetrisk analyse og spektrometri, forklarer hun.
Enda to puljer følger med til «ELISA-rommet» og studieleder Ersvær går dermed glipp av det bebudede besøket. Da de ankom, en time etter planen, fikk en av studentene æren av å snakke med dem - ingen av lærerne var til stede.
- De var her bare noen få minutter, sier studenten.
Manglende finansiering
Ersvær kunne kanskje hatt nytte av å veksle noen ord med ledelsen for høgskolen. Finansiering er nemlig et aktuelt tema. Bare noen dager før Bioingeniøren besøkte utdanningen sendte NRK et innslag på nyhetene om at den nye utdanningen står i fare for å bli nedlagt hvis den ikke får flere offentlige midler.
- Finansiering av bioingeniørutdanninger er krevende og dyrt, sier hun. Hun er likevel ikke urolig. Det skal uansett tas opp flere kull, og hun regner med at staten kommer på banen med penger før eller siden.
Skal lære å formidle fagstoff
Alle plater er nå avlest, det gjenstår bare noen utregninger og en prat med studentene om det de har lært i løpet av dagen. Men før det får de vite hva som skal skje dagen derpå. Da skal de presentere dagens resultater i form av en poster, og de skal ta imot spørsmål og besvare dem.
Det sprer seg usikkerhet i rommet. En spør:
- Skal vi presentere helt alene??
Ersvær beroliger. De skal bare stå ved posteren og forklare innholdet til andre som kommer bortom. De skal ikke holde foredrag alene foran resten av klassen, forklarer hun.
- Dere skal øve på å formidle fagstoff og dette er en av måtene å gjøre det, sier hun. Hun forteller at det blir premie for beste poster - og at juryen som skal kåre vinneren også skal bestå av studenter.
De fleste lar seg berolige.
Tilfredse studenter
Nederst ved et vindu sitter Ingeborg Hamre (19) og Borghild Eggen (20), og mellom labarbeid og notater tar de seg tid til en prat med Bioingeniøren. De forteller at de valgte bioingeniørstudiet fordi det er en god blanding av helse og teknologi – og fordi det er pasientrettet.
Eggen er fra Horten og kunne i utgangspunktet tenkt seg å studere i Oslo eller i Østfold – nærmere hjemstedet. Men nå er hun glad for at hun havnet på Hamar.
- Jeg trives så godt at jeg vurderer å slå meg ned her noen år når jeg er ferdig, sier hun.
Hamre har andre planer. Hun kommer fra Stavanger og vil gjerne tilbake.
- Jeg søkte meg hit for å komme meg bort og oppleve noe nytt, derfor var ikke utdanningene i Bergen og Kristiansand aktuelle, men når jeg er ferdig vil jeg hjem, sier hun.
Begge trives på utdanningen – og på Hamar, men de synes det kan bli litt ensomt på Biohuset.
- Det hadde vært kjekt med et større studentmiljø med flere helsefagstudenter, sier Hamre.
Laboratorieundervisning, slik de har i dag, er gøy, forteller de. De kan også fortelle om givende ekstern praksis; Eggen på Stange legesenter, der hun også har fått sommerjobb. Hamre hadde praksis på legesenteret Mariero i Stavanger.
- Det var kjempekjekt. Jeg fikk jobbe selvstendig og lærte masse, sier hun.
Trenger mange instrumenter
Alle studentene har hatt tre ukers ekstern praksis tidligere i semesteret. Den hadde de enten i primærhelsetjenesten eller på sykehuspoliklinikk. Målet var å lære å ta blodprøver og behandle dem riktig. Til neste år skal de ha atskillig mer ekstern praksis - mer enn det noen av de andre bioingeniørutdanningene tilbyr. Siden det hittil ikke har vært midler til å kjøpe inn apparatur, må nemlig mye av praksisen skje på sykehus.
- Det tror jeg er bra for studentene, men det er neppe bærekraftig for sykehuslaboratoriene. I lengden har de ikke kapasitet til å gi så mye praksis. Vi må derfor kjøpe inn apparater etter hvert, sånn at vi kan gi mer opplæring internt, sier Ersvær.
Hun forteller at det i første omgang skal kjøpes inn et analyseinstrument for medisinsk biokjemi – og at det til neste år blir et hematologiinstrument. Og så håper hun at instrumentparken kan bygges gradvis ut sånn at den etter hvert er på størrelse med det andre utdanninger har.
Praksisplasser og bacheloroppgaver
Ersvær forteller at praksisplasser er en kjent utfordring for bioingeniørutdanningene. På Innlandet vil spesielt praksisen i patologi og medisinsk mikrobiologi bli utfordrende, siden det kun er ett sykehus på Innlandet som har disse laboratoriespesialitetene.
Hun tror likevel det skal gå bra.
- Sammen med Sykehuset Innlandet har vi opprettet fagspesifikke praksisråd som skal sikre at praksisperioder og praksisinnhold – både logistikk og praksislæring – blir planlagt i tett samarbeid mellom sykehus og utdanning.
Om ikke lenge må hun og kollegene dessuten begynne å tenke på bacheloroppgaver. De må ikke tas innen human medisin, men kan gjøres internt «på huset». Mye av forskningen på Biohuset handler nemlig om ikke-humane temaer.
- Men vi har også pågående forskningsprosjekter som er bioingeniørfaglig relevante, som for eksempel innen RBC genotyping eller rask påvisning av antibiotikaresistens, forteller Ersvær.
Først og fremst håper hun at sykehusene kommer med aktuelle problemstillinger som kan bli gode bacheloroppgaver - og der resultatet kan ha nytteverdi for sykehuslaboratoriet.
Er blitt tatt godt imot
Ikke siden 2004 er det etablert en ny bioingeniørutdanning i Norge, da var det utdanningen i Agder som tok imot sine første studenter. Etter det meldte både Bodø og Stavanger – i tillegg til Hamar - seg på banen, men de fikk råd, blant annet fra BFI, om å la være. Tanken var at det er bedre å styrke de utdanningene som finnes i stedet for å starte nye. Eilif Terje Østensen som var studieleder ved utdanningen i Agder i 2004, fortalte da til Bioingeniøren at han ikke merket noen begeistring fra de andre utdanningene da de startet opp. Snarere tvert imot.
Slik har det ikke vært denne gangen.
- Nei, vi er blitt tatt godt imot. Jeg er blitt ønsket velkommen inn i Nasjonalt fagorgan for utdanning og forskning innen bioingeniørfag - og emneansvarlige her på huset er velkommen til å ta kontakt med tilsvarende ved andre utdanninger. For eksempel er et laboratoriekurs i medisinsk immunologi et resultat av samarbeid med både OsloMet og Høgskolen i Østfold. Vi har også en god dialog med BFI, sier Ersvær.
Ikke så mange fra Innlandet
En av grunnene til at bioingeniørbacheloren på Innlandet ble opprettet, er høgskolens planer om å bli godkjent som universitet. For å få til det er det blant annet behov for en bachelorutdanning innen fagområdet bioteknologi, som sikrer et gjennomgående løp fra bachelor til master og PhD. Den viktigste grunnen var imidlertid at Sykehuset Innlandet i flere år har slitt med å rekruttere bioingeniører. Nå skulle de utdanne sine egne. Derfor var det litt skuffende at det ikke var spesielt mange studenter fra Innlandet på dette første kullet.
Men Ersvær har andre tall å glede seg over: Frafallet har ikke vært stort, det er fremdeles 35 studenter igjen av de 40 som startet i fjor høst. Årets søkertall er også positive – nesten like mange som i fjor. Ved flere andre utdanninger har nedgangen vært betydelig.
- Dessuten, sier hun, man trenger jo ikke være fra Innlandet for å bli på Innlandet.
