Feilkilder ved bruk av HbA1c

FAG i praksis

Feilkilder ved bruk av HbA1c

Måling av glykert hemoglobin A1 i fullblod (b-HbA1c) kan benyttes både ved diagnostikk og oppfølgning av pasienter med diabetes. Riktig fortolkning av analyseresultatet forutsetter samsvar mellom gjennomsnittlig plasma-glukose (p-glukose) og HbA1c.

Publisert

Endret

Feilkilder ved bruk av HbA1c.pdf (248 KB)

I Tidsskriftet for Den norske legeforening ble det nylig publisert en artikkel som gir en oversikt over hva som kan forårsake diskrepans mellom gjennomsnittlig glukosekonsentrasjon og HbA1c. Her presenterer vi et sammendrag av denne artikkelen.

Innledning

Diabetes mellitus er en kronisk metabolsk sykdom kjennetegnet av hyperglykemi og økt risiko for utvikling av senkomplikasjoner i øyne, nyrer, hjertet, kar og nervesystemet. Det anslås at cirka 190 000 personer i Norge har kjent diabetes, mens antall udiagnostiserte anslås til mellom 80 000 og 170 000.

Frem til høsten 2012 har diagnostikk av diabetes i Norge vært basert på måling av glukose enten fastende, ikke-fastende eller i forbindelse med en standardisert glukosebelastningstest. Nå kan imidlertid HbA1c ≥ 6,5 % også brukes som et diagnostisk kriterium for diabetes.

Der er vist en lineær sammenheng mellom gjennomsnittlig p-glukose og HbA1c hos de fleste pasienter. En HbA1c på 6 % gir en estimert gjennomsnittlig glukosekonsentrasjon på 7,0 mmol/L, se tabell 1. Noen pasientgrupper har imidlertid en annen relasjon mellom HbA1c og gjennomsnittlig p-glukose. Slike forskjeller får diagnostiske og behandlingsmessige konsekvenser hvis HbA1c skal vurderes mot samme aksjonsgrense for alle pasientgrupper. For eksempel vil lavere HbA1c enn p-glukosenivået skulle tilsi, kunne føre til at pasientene ikke får stilt diagnosen eller blir underbehandlet for sin diabetes.

Kunnskapsgrunnlag

I vår studie ble det gjort to søk i PubMed for å få en oversikt over litteratur som omhandler feilkilder ved analyse av HbA1c.

Resultater

  • Variasjon mellom individer: HbA1c varierer betydelig mellom individer med samme gjennomsnittlige p-glukose. Det ser ut som vi mennesker har forskjellig glykeringshastighet, og man skiller mellom ”low and high glycators”. En ”high glycator” har høyere HbA1c enn forventet ut fra sin gjennomsnittlige p-glukose. Muligheten for at ”high glycators” også har økt risiko for glykering av andre proteiner og dermed for utvikling av senkomplikasjoner av diabetes har blitt diskutert.
  • Alder og etnisitet: HbA1c øker med alderen med 0,10 og 0,14 prosentpoeng per tiår hos personer uten påvist diabetes. Noen etniske grupper (afrikanere og latinamerikanere) har høyere HbA1c enn deres gjennomsnittlige p-glukose skulle tilsi. Risikoen for senkomplikasjoner synes å være tettere assosiert med HbA1c enn med glukosenivået. En nyere studie viste at forekomsten av komplikasjoner økte ved et lavere HbA1c-nivå hos afroamerikanere sammenlignet med hvite amerikanere.
  • Endring i erytrocyttenes levealder: Som en generell regel kan man si at enhver prosess som reduserer erytrocyttenes levetid gir lavere HbA1c i forhold til gjennomsnittlig p-glukose, mens forlenget levetid gir økt nivå. HbA1c–konsentrasjonen i unge erytrocytter, som for eksempel retikulocytter, er kun 1/10 av gjennomsnittlig HbA1c i erytrocytter fra fullblod. Ved tilstander med økt konsentrasjon av retikulocytter og relativt unge erytrocytter i blodet, for eksempel hemolytisk anemi, akutte blødninger og like etter behandling med erytropoietin, jern eller vitamin B12 (13), er HbA1c lavere enn forventet. Dette sammenlignet med personer uten disse tilstandene, men med samme gjennomsnittlige p-glukose. Økt hemolyse på grunn av forstørret milt, reumatoid artritt og enkelte medikamenter, gir også redusert HbA1c. Det samme ses hos pasienter med leversvikt. Tilsvarende vil økt gjennomsnittlig levealder for erytrocyttene, som for eksempel etter fjerning av milten, gi økt HbA1c. Ved jern- og B12-mangel øker gjennomsnitsalderen for erytrocyttene, og HbA1c blir høyere enn forventet. Økt HbA1c ses også ved kronisk alkoholisme og aplastisk anemi.
  • Hemoglobionopatier og hemoglobinvarianter: Forekomsten av hemoglobinopatier er økende i Norge. Feil i HbA1c-verdien ved hemoglobinopatier eller tilstedeværelse av andre hemoglobinvarianter enn HbA1 avhenger av målemetode. De mest brukte analysemetodene i dag påvirkes ikke hvis pasienten er heterozygot for hemoglobinene HbS, HbC eller HbE. Enkelte analyseinstrumenter varsler ved mistanke om slike varianter.
  • Nyresvikt: Hos pasienter med nyresvikt vil HbA1c ikke være pålitelig, da en rekke faktorer som anemi, erytropoietin-terapi, jerntilskudd, uremi og blodtransfusjoner påvirker nivået. Det er foreslått at HbA1c ikke kan brukes hos pasienter med glomerulær filtrasjonshastighet < 60 (ml/min/1,73 m2).
  • Graviditet: Svangerskapsdiabetes skal fremdeles diagnostiseres ved glukosebelastningstest. HbA1c er uegnet når glukosekonsentrasjonen endrer seg raskt, noe som kan være tilfellet under svangerskap.

 Konklusjon

HbA1c er en viktig og svært anvendelig analyse ved behandling og diagnostikk av diabetes. Likevel er det noen faktorer som påvirker analysen og som fører til at den kan avvike i forhold til pasientens gjennomsnittlige p-glukose. Riktig fortolkning av HbA1c forutsetter at rekvirenten er klar over mulige feilkilder. Ved mistanke om at pasienten har en tilstand som fører til manglende samsvar mellom HbA1c og gjennomsnittlig p-glukose, skal det benyttes glukosebaserte kriterier ved diagnostikk av diabetes.

Stikkord:

Diabetes