Alder: 46 år
Stilling: Forskningsbioingeniør og stipendiat ved Stavanger universitetssjukehus (SUS)
Aktuell fordi: Forsker på den molekylære koblingen mellom kronisk inflammasjon og fatigue. Ved SUS har forskningsgruppa hun er i bevist at det er biologiske mekanismer som utløser fatigue, og ikke latskap. Mange fatiguepasienter har opplevd stigmatisering og mistenkeliggjøring, også i helsevesenet.
Av HEIDI STRAND, journalist
Forskningsgruppa Kvivik er del av oppfordrer pasienter med fatigue til å oppsøke det som gir dem glede og energi. Selv kvikner hun til av å hoppe i det kalde havet vinterstid.
– Hva er fatigue, og hvem får det?
– Fatigue er en overveldende følelse av utmattelse og mangel på energi, som ikke går over. Hvis det varer over tre måneder, er det en sykelig variant vi kaller kronisk fatigue. Forskningsgruppa vår jobber med kronisk fatigue som kommer av en underliggende sykdom. Det kan være en kronisk inflammasjon som følge av en autoimmun sykdom, for eksempel Crohns sykdom, eller nevrodegenerative sykdommer som Parkinson og demens. Og vi ser også kronisk fatigue hos noen covid-pasienter.
– Du bidrar dessuten i en studie ved SUS som leter etter biologiske årsaker til long covid. Hva er oppgavene dine i den studien?
– Jeg skal gjøre de samme analysene som jeg har gjort på prøver fra pasienter med autoimmune sykdommer og fatigue. Kanskje finner vi noe liknende hos de med long covid.
– Hvorfor er det viktig å forske på fatigue?
– Ved å finne den molekylære årsaken til fatigue kan man kanskje finne behandling eller medikamenter som gir bedring. Fatigue er veldig hemmende for de som får det, og påvirker livskvalitet, sosialt liv, jobb og skolegang. Dessuten fører kronisk utmattelse til store utgifter for samfunnet, i form av sykepenger og tapt arbeidskraft. Over halvparten av pasientene med Crohns sykdom plages av fatigue, og det er en av de største og vanskeligste seinvirkningene man ser hos tidligere kreftpasienter. Til sammen utgjør dette mange tusen mennesker.
– Hvorfor begynte du å forske på dette?
– Det var litt tilfeldig. Jeg ble hanket inn som deltids forskningsbioingeniør av professor Roald Omdal for nesten 20 år siden. Etter hvert ble jeg med i forskningsgruppa hans, og da oppfordret han meg til å ta mastergrad – og senere også ph.d. I doktorgraden min ser jeg på et signalmolekyl som heter HMGB1 (High-mobility group box 1). Det gir en veldig kraftig aktivering av immunsystemet, og fører til stor produksjon av cytokinet IL-1β. Dette påvirker hjernen – og gir fatigue. Det høres enkelt ut, men er egentlig veldig komplekst.
– Hvilke hindringer støtte du på underveis?
– HMGB1-proteinet viste seg å være veldig vanskelig å analysere. Etter to år med forsøk, kom det fram at mesteparten av det som var gjort av analyser av HMGB1 fra før var forskningsjuks. Alt arbeidet til en forsker i Liverpool ble trukket tilbake. På grunn av det måtte jeg plutselig iverksette både plan B, C og D, men jeg ga ikke opp. I stedet for å analysere selve proteinet, analyserte jeg heller antistoffer mot HMGB1.
– Hvor langt har du kommet i doktorgradsarbeidet?
– Planen er å levere avhandlingen min tidlig i 2024, og så håper jeg på å få disputere før sommeren.
– Jeg har hørt du er en tøffing som bader og sykler hele året. Stemmer det?
– Å ta et utendørs vinterbad etter en dårlig dag har super effekt! Dessuten kan jeg anbefale alle å sykle til jobben.
– Hva ville du gjort hvis du ikke var bioingeniør?
– Antakeligvis noe annet innen realfag eller noe teknologiretta. Jeg hadde lenge lyst til å bli marinbiolog, men etter å ha jobbet litt tror jeg at jeg kunne blitt en skikkelig god taktisk politietterforsker. Jeg elsker å sortere informasjon og finne ut av ting.
– Hvordan tror du studiekameratene husker deg?
– Jeg tror de husker meg som fjasete, morsom og sosial. Samtidig var jeg relativt faglig flink og litt «skråsikker», altså noe kverulerende overfor lærerne.
– Hva arbeider du med akkurat nå?
– Jeg skriver på doktorgradsavhandlingen min. Samtidig jobber jeg som forskningsbioingeniør på forskningslaben, og her holder vi på å installere en ny væskekromatograf (HPLC) som skal brukes til å rense opp proteiner.
– Du får ti minutter med helseminister Ingvild Kjerkol, hva ville du sagt?
– At det må bli mer attraktivt å jobbe i helsevesenet! De som jobber der nå rekker bare rutineoppgaver, men de kan langt mer enn å ta blodprøver og gjøre instrumentvedlikehold. De har lang utdannelse, noen med mastergrad og spesialistgodkjenning, og den kompetansen burde bli brukt. Nå som det er bioingeniørmangel og blodprøvetaking settes bort til andre, bør man tenke nytt. Molekylærbiologer sitter på masse kunnskap, men sliter med å få jobb. De kunne vært en kjemperessurs for helsevesenet.
– Hva gleder du deg mest til akkurat nå?
– Til vinterbadesesongen, og til jeg er ferdig med doktorgraden. Men aller først til en bursdagshelg i Bergen med tidligere studiekamerater.
