Av MAREN ØVERSETH, medlem av yrkesetisk råd
Bruk av tvang i spesialisthelsetjenesten.er et tema som har blitt tatt opp i ulike fora hvor bioingeniører møtes. Noen ganger kan det være barn som blir presset eller holdt fast under blodprøvetaking, andre ganger handler det om voksne.
Se for deg følgende - oppdiktede - situasjon: «Gjertrud» er en voksen person som ikke er samtykkekompetent og det er gjort vedtak om tvang. Hun har levd store deler av livet sitt med en sykdom som gjør det nødvendig med hyppig medisinsk behandling. Dette er en stor belastning for «Gjertrud», og det gir hun uttrykk for gjennom å sette seg kraftig til motverge når det er behov for undersøkelser og behandling. For å kunne ivareta henne og gi nødvendig behandling, er det ofte et større team som blir involvert hver gang hun trenger helsetjenester.
Helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9 regulerer bruken av tvang og makt overfor personer med diagnosen psykisk utviklingshemming. Formålet med loven er beskrevet under § 9-1:
Formålet med reglene i dette kapitlet er å hindre at personer med psykisk utviklingshemning utsetter seg selv eller andre for vesentlig skade og forebygge og begrense bruk av tvang og makt. Tjenestetilbudet skal tilrettelegges med respekt for den enkeltes fysiske og psykiske integritet, og så langt som mulig i overensstemmelse med brukerens eller pasientens selvbestemmelsesrett. Ingen skal behandles på en nedverdigende eller krenkende måte.
Det er flere ting som er vanskelig med bruk av tvang, men i noen tilfeller, som dette, blir det dessverre nødvendig å bruke tvang, fordi den medisinske behandlingen «Gjertrud» trenger er livsnødvendig.
Når det er nødvendig med makt
Jeg har erfart hvordan vi som mennesker og helsepersonell opptrer når det må brukes tvang. Ofte fortsetter vi med vår arbeidsmetodikk, lik fra gang til gang, og det virker som det er lite erfaringsutveksling eller bruk av refleksjon. Jeg har fundert på om vedtak om tvang gjør at vi lar være å spørre oss selv og kollegaer om det er mulig å gjøre dette på en måte som blir mindre belastende for pasientene, og de andre som inngår i teamet rundt pasientene.
Det er mulig å forebygge tvangsbruk; noen ganger krever det bare enkle virkemidler.
Utdraget fra lovverket viser at loven har to sider. På den ene siden åpner den opp for bruk av tvang og makt, mens på den andre siden skal loven forebygge og begrense bruk av tvang og makt. Lov om pasientrettigheter og Helsedirektoratets rundskriv om Rettssikkerhet ved bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming, sår liten tvil om at det er juridisk riktig at det brukes tvang i «Gjertrud» sitt tilfelle, men hva så med det etiske aspektet?
Jeg ønsker at vi bioingeniører som er opptatt av gode og trygge prøvetaktingssituasjoner bidrar til at det gis mer opplæring i møte med pasienter der det blir brukt tvang. Jeg mener det er mulig å forebygge tvangsbruk; noen ganger krever det bare enkle virkemidler, som for eksempel at «Gjertrud» kan få lagt en veneflon og ta blodprøver samtidig, andre ganger krever det mer for å ta ned tvangsbruken.
Menneskets iboende verdighet
Rundskrivet fra direktoratet har også et eget kapittel om etiske prinsipper og rettigheter. Det vises blant annet til FNs erklæring om menneskeverd og FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Alle mennesker er unike, og en person med nedsatt funksjonsevne skal ha det samme rettslige vernet som alle andre har. Norge har påtatt seg en folkerettslig forpliktelse til å etterleve dette ved å undertegne FN-konvensjonen.
Med dette i bakhodet blir det kanskje lettere å arbeide sammen for å redusere bruk av tvang og makt i helsevesenet. Som bioingeniør ønsker i alle fall jeg å bidra med trygghet i behandlingen av pasienter som «Gjertrud», i tråd med våre yrkesetiske retningslinjer om å vise respekt for liv og for menneskets iboende verdighet og respektere pasientens rett til informert samtykke, autonomi og integritet.
