Av SVEIN A. LILJEBAKK, ansvarlig redaktør
(Dette er en lederartikkel. Lederen gir uttrykk for tidsskriftet Bioingeniørens mening om et aktuelt tema.)
JEG VIL TRO at folk har sagt det overalt, til alle tider. Vi vet i hvert fall at gamle, greske filosofer akket seg over de unge allerede for 2500 år siden. Men det er kanskje de siste 60-70 årene, med fremveksten av en egen ungdomskultur og en stadig lengre ungdomstid, at vi har blitt enda mer oppmerksomme på generasjonsforskjellene.
HVER NY GENERASJON formes av miljøet de vokser opp i – av oppdragelse, teknologi og store, dramatiske hendelser som for eksempel en pandemi. Ungdommen skiller seg fra foreldregenerasjonen og står i større eller mindre grad i opposisjon til den. Generasjonsforskning er et forsøk på å peke ut kjennetegnene som definerer ulike generasjoner.
SELVSAGT er det umulig å fastslå nøyaktig hvordan millioner av mennesker født innenfor en bestemt tidsperiode er. Men hvis man går til denne ikke helt eksakte vitenskapen med et åpent sinn, kan man likevel høste en del innsikt. Ikke minst kan undervisere i høyere utdanning og ledere i arbeidslivet oppleve at de kjenner igjen trekk hos sine studenter eller yngre medarbeidere.
NÅ FOR TIDEN er det generasjon Z, født mellom 1995 og 2009, som inntar høyere utdanning og arbeidsliv. De har vokst opp med smarttelefon og er konstant på nett. De har «curlingforeldre» som har lagt alt til rette for dem. Kritikere mener de er en kravstor og lettkrenket generasjon. Og ja – også generasjon Z-ere selv kan bruke beskrivelsen «bortskjemte barn» om sin egen generasjon. Men som du kan lese i artikkelen om «Generasjon høye forventninger» i denne utgaven, er ungdommen nå til dags mer enn bare det.
AVHENGIGHETEN av smarttelefonen ses gjerne på som negativt. Men som en bioingeniørleder påpeker: At teknologi og digitalisering er selvsagt for generasjon Z, er en stor fordel for arbeidsplassen. For laboratoriene digitaliserer jo også.
DE UNGE er opptatt av rettighetene sine, av psykisk helse og av at de skal ha det bra på jobben eller skolen. Er det å være bortskjemt? Tja, det kan selvsagt tippe over i helt umulige krav om særbehandling. Men det kan også gi dem et mer sunt og balansert studie- og yrkesliv enn de som bare biter i seg alt og presser seg til de treffer veggen. Det handler vel aller mest om å lære seg hva man med rimelighet kan kreve, og hva som er å gå for langt.
GENERASJON Z har ikke bare store forventninger til omgivelsene, de stiller også høye krav til seg selv. De vil prestere på skolebenken, og de vil lære nye ting og utvikle seg i arbeidslivet. I verste fall legger de lista så høyt at de gir opp før de har prøvd, eller går i kjelleren fordi resultatet ikke ble perfekt.
DET SIES AT det viktigste lederne og lærerne til «generasjon høye forventninger» kan gjøre, er å lære dem å ta kontroll på forventningene og roe dem litt ned. Det er et godt råd. Hver ny generasjon er annerledes enn den forrige – naturlig nok, siden verden også forandrer seg. Derfor er det egentlig ikke vits i å syte over «ungdommen nå til dags», for ungdommen er som den er. De som er eldre må se etter de sterke sidene og positive egenskapene hos den unge generasjonen og bygge opp om dem. Legg til en liten realitetsorientering om at det er lov å prøve og feile og at man må tåle å kjede seg iblant, så går det sikkert bra til slutt med de fleste.
Det gjør som regel det.
Les også:
