Av KAJA MARIENBORG, leder av BFIs fagstyre
I skrivende stund går en innholdsrik Arendalsuke mot slutten og debattene der har preget nyhetene. Samtidig er det semesterstart for bioingeniørutdanningene rundt om på universiteter og høyskoler. Hvilken fremtid går de nye bioingeniørstudentene i møte, når de nå setter seg ned i forelesningssalene og lærer om hva vår profesjon innebærer?
Morgendagens helsevesen er et av de viktigste temaene i samfunnsdebatten. På Arendalsuka stod organisasjonene i kø med store paneldebatter. Framtidens helsevesen med hjemmetesting ble diskutert, og helseteknologisk utvikling skulle utformes. Samtidig var det en viktig stemme som manglet i debatten. Bioingeniørene har helseteknologi og diagnostikk som sin kjernekompetanse. Likevel blir ikke NITO Bioingeniørfaglig institutt invitert til paneldebatter om vår profesjons fremtid. Ja, vi burde selvsagt invitert oss selv. Vi burde krevd en plass ved bordet. Samtidig er jeg usikker på om bioingeniørene selv vet nok om hva det vil si å være en autorisert profesjon.
Fem grunnpilarer
For å kunne kalle seg en profesjon er det fem grunnpilarer som skal ligge til grunn. Det skal være en høyere utdanning som danner grunnlaget for profesjonens virke. Utdanningen skal være delt mellom kunnskapsbasert teori og kunnskapsbasert praksis. Den skal være politisk styrt i form av autorisasjon, som sikrer visse personlige kvaliteter gjennom skikkethetsvurdering og kjernekunnskaper som profesjonens utøvere er særlig høyt kvalifiserte til.
Vi er ikke teknikere med bachelorgrad. Vi er en autorisert profesjon som kobler symptomer, prøvemateriale, teknologi, preanalyse, kvalitet og diagnostikk sammen.
I tillegg skal en profesjon ha et politisk tildelt samfunnsansvar. Videre skal man ha egne etiske retningslinjer, som styrer arbeidet innenfor de lover profesjonen er tilknyttet og det politiske samfunnskravet som profesjonen er pålagt. Og sist, men ikke minst, skal det være en yrkesorganisasjon som ivaretar samfunnsoppdraget, autorisasjonen og driver den faglige utviklingen i profesjonen.
Vi må heve stemmen
Når jeg tenker på bioingeniørprofesjonen med disse grunnpilarene, er jeg egentlig forbauset over at vi ikke er rasende over at vi til stadighet uteblir fra debatten. Samtidig må jeg innrømme at jeg selv ikke alltid har vært helt klar over hva en profesjon er og hva autorisasjon innebærer. Jeg tar selvkritikk på at vi burde vært enda tydeligere på at vi skal ha plass ved debattbordet, ikke bare på Arendalsuka, men året rundt.
Samtidig er det ikke bare yrkesorganisasjonen som skal formidle hva vår profesjonalitet innebærer. Laboratorieledere må også være krystallklare på hvorfor en autorisert bioingeniør med bachelorgrad er mer kvalifisert enn andre yrkesgrupper, hvorfor en bioingeniør er mer fleksibel sammenlignet med andre laboratoriegrupper og hvorfor en bioingeniør fortjener en rettferdig lønn, som ikke er lavere enn lønna til en uautorisert yrkesgruppe med mindre fleksibilitet.
Vi er ikke teknikere med bachelorgrad. Vi er en autorisert profesjon som kobler symptomer, prøvemateriale, teknologi, preanalyse, kvalitet og diagnostikk sammen, slik at pasientene får den helsehjelpen de har rett til etter Norges lover. Det burde ikke være rom for å likestille en bioingeniør med en hvilken som helst annen yrkesgruppe.
Vi sier vi er essensielle for fremtidens laboratorier. Vi sier vi er en mangelvare - og det kommer til å mangle enda flere bioingeniører i framtiden. Vi forteller studentene våre at de er ettertraktet og er sikret jobb. Samtidig er vi villige til å erstatte bioingeniørstillinger med andre yrkesgrupper - og gi dem høyere lønn! For mange kvier seg for endring av dagens laboratoriedrift, er skeptiske til automasjon og hevder vi ikke trenger lengre utdanning.
Jeg undres på om vi er vår egen verste fiende, og at det er årsaken til at vi ikke blir invitert til debatten. Jeg håper jeg tar feil og at vi sammen tar ansvar for bioingeniørprofesjonens fremtid.
