Av MONA PEDERSEN UNNERUD, leder av BFIs yrkesetiske råd
Mange har nok sett humorbildet av pasientene som sitter på venterommet, hvor fastlegen roper opp damen med hemoroider og mannen med klamydia, for å unngå nevne navn. Alt for å ivareta personvernet. Taushetsplikten derimot, den er ikke så nøye ….
Som tidligere bioingeniør i turnus og nå som fagansvarlig på blodbank, har jeg vært borti mange ulike situasjoner som har utfordret meg, plaget meg og moret meg. Jeg har flere ganger tenkt at jeg burde lage en standup-forestilling a la Dr. Bergland, da jeg har mer enn nok materiale til et slikt show. Slapp av, det kommer ikke til å skje!
Nyttig og unyttig informasjon
Som bioingeniører kommer vi stadig opp i situasjoner hvor vi får tilgang på viktig og nødvendig informasjon. Informasjon som gjør at vi tar de rette vurderingene og på den måten ivaretar prøvesvar, kvalitet, pasient og blodgiver. Noen ganger får vi presentert informasjon vi ikke kan gjøre noe med. Når en blodgiver for eksempel tipser oss om risikoatferd hos en annen giver de har møtt på blodbanken, enten det gjelder mistanke og rykter om bruk av hasj, doping eller tilfeldige sexpartnere. Eller når en giver spør om man virkelig kan gi blod med en kronisk sykdom som egentlig gir permanent utelukkelse fra blodgiving, mens den aktuelle giveren selv ikke har nevnt noe om det.
Vanskelig informasjon
Andre ganger kan informasjonen vi får, være tung å bære. Du kan møte kjentfolk på prøverunden, enten på psyk eller i mottaket. Du kan oppleve traumesituasjoner med blodbestillinger og lese av prøvesvar som du vet betyr alvorlig sykdom hos venner og kjente. Du kan se uventede smittesvar og svar på venninners svangerskapsprøver.
Dette er eksempler mange vil kjenne seg igjen i. Måten vi takler dette på, er ulik. Vi vet alle at vi må holde det for oss selv, men det betyr ikke at det er lett å besitte slik informasjon. Taushetsplikten innebærer å hindre at andre får kjennskap til disse opplysningene, mens vi selv må håndtere dem, jobbe videre og kanskje møte vedkommende senere.
På grunn av taushetsplikten må vi derfor passe oss for hva vi sier. Ikke sjelden har en blodgiver spurt hvorfor samboeren ikke har fått innkalling på lenge. Totalt uvitende om en karantene. Foreldre som har vervet sin håpefulle 18-åring, og lurer på hvorfor det tar så lang tid å komme i gang som giver. Uvitende om årsaken. Vi sitter på svarene, men vi må ikke dele dem. Det mest uskyldige spørsmålet, kan gi et altfor avslørende svar.
Bearbeide informasjon
Alle opplevelser og erfaringer må gjøres av den enkelte, og noen dager kan det være skikkelig kjipt å være bioingeniør. Usikkerhet rundt egen kompetanse, alvoret som ligger i yrkesutøvelsen, redselen for å gjøre feil, stressende og vanskelige situasjoner. Enten man er fersk eller veteran, så viser all erfaring at man bearbeider hendelser raskere og bedre ved å snakke om dem. Bruk derfor kollegaer, del erfaringer (anonymiserte hendelser) og skap på den måten et arbeidsmiljø som inkluderer og ivaretar hverandre. Vi må lære oss å omfavne disse situasjonene, på godt og vondt. Vi må lære oss å håndtere dem og stå stødig i dem. Hvis vi klarer det, er det helt allright å være bioingeniør.
