Taushet trenger absolutt ikke å være pinlig, den kan være både god og velkommen. Men jeg tipper de fleste har kjent på den pinlige tausheten også. Den som oppstår etter at noen har sagt noe dumt eller provoserende og ingen tør å ta til motmæle.
Nå går ikke vi i Bioingeniøren til daglig og kjenner på en pinlig relasjon til leserne våre. Men vi spekulerer mye på hvorfor vi ikke hører fra dere. Hvorfor tar dere ikke til motmæle – høyt og tydelig – når dere er misfornøyd, skuffet, forbanna?
I formålsparagrafen vår står det at Bioingeniøren skal være «forum for faglig diskusjon og helsepolitisk debatt». Det vil vi jo gjerne være, men per i dag er bladet så godt som uten slik meningsbrytning. Det kan gå mange måneder mellom hver gang. Og hvis vi spør noen direkte om de kan dele meninger (som vi vet de har) med resten av leserne, svarer de fleste nei.
Det er så synd, for det er framfor alt debatter og uenighet som driver samfunnet – og faget – framover. Hvor befriende hadde det ikke for eksempel vært med en opphetet debatt om bioingeniøryrket i framtida. Vil yrket eksistere om 20 år? Eller har robotene tatt helt over? Kanskje klarer norske sykehus seg med helsesekretærer og molekylærbiologer da?
Eller hva med en debatt om bioingeniørenes «sanne natur»? Er dere en taus masse som ikke mener noe? Eller er klimaet på arbeidsplassen så pass tøft at dere ikke tør å ytre dere offentlig?
Dette er store og kjempeviktige temaer. Så kom igjen, skriv til oss!
Les mer:
