Med hjerte for kaldvær

Av HEIDI STRAND, journalist

Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) på Kjeller er omgitt av høye gjerder. Jeg bytter førerkort mot besøkskort hos vakta i porten og får bli med Teien inn. Reglene er klare: Null fotografering! Og ingen detaljert omtale av pågående forskningsprosjekter. Rikets sikkerhet har førsteprioritet.

Gradestokken viser bare et par plussgrader, og kald nordavind feier mellom bygningene. Numne fingertupper gjemmer seg i lommer, for ingen vil ha frostskader.

- Ikke bruk «frostskader», utbryter Teien. Alle skader som kan oppstå i kaldt vær skal betegnes «kaldværsskader». Dette er viktig for henne. Hun sitter i en NATO-gruppe hvor de skal enes om hvilke definisjoner som skal brukes. I Norge har det tradisjonelt vært fokusert mye på frostskader, men mange skader oppstår lenge før frysepunktet.

- Dessverre er det mange som ikke er klar over alvorlighetsgraden av lokale kuldeskader, som kan oppstå fra null grader og oppimot 15 plussgrader. De kan gi livslange plager - slik som nummenhet, kroniske smerter og at du kan bli ekstra sensitiv til kalde omgivelser, forteller Teien.

Sjefsforskeren ved FFIs avdeling Totalforsvar har i over 20 år forsket på menneskelig yteevne under ekstreme forhold, noe som favner hele mennesket; fra bekledning og ernæring til kaldværsskader.

Trener på å unngå kaldværsskader

FFIs viktigste oppgave er å gi forskningsbaserte råd til Forsvaret. Et av de nyere prosjektene Teien har vært med på er å lage treningsvideoer som skal hjelpe soldater å huske hvordan de skal kle seg og te seg når det er kaldt. Hun har ledet gruppen som utarbeidet innholdet i videoene, og tanken er at det er lettere å huske noe når man har sett eller lært om det på forhånd. Videoene er oversatt til engelsk og ukrainsk, og er allerede i bruk til opplæring av ukrainske soldater.

- Mange soldater i Ukraina er vokst opp under dårligere kår enn norske soldater, og har derfor bedre evne til å ignorere kulde og sult. Men de får likevel skader, sier Teien.

Forsvaret i Norge har som mål at ingen soldater skal få kuldeskader. Likevel forekommer det årlig hos 120-150 personer.

- Å forske er ikke alltid en åtte-til-fire-jobb, så det spørs hvor i livet du er og hvor godt det passer å jobbe sånn.

- De yngste rekruttene skal gjennom veldig mye nytt, og en del av dem glemmer å passe på hender og føtter under øvelser, sier Teien.

Selv har Teien tre tenåringer hjemme, som hun mistenker er «drittlei» av å høre mamma si «Husk lue, votter og ullsokker». Litt fornøyd er hun likevel, for hvis de spør om råd, spør de henne.

Bioingeniør på feltarbeid

På videregående vurderte Teien flere utdanningsløp; politi, lærer eller lege, men var veldig usikker. Etter et år med biologi i Sogndal, oppdaget hun bioingeniørstudiet i Ålesund. Hun likte at studiet hadde mange liknende fag som medisinstudiet, og den flotte naturen i området trakk også. Oppvokst på gård i Sandefjord har Teien alltid vært glad i å være aktiv i naturen.
Da hun så stillingsannonsen hos FFI var hun nyutdannet bioingeniør, og hadde akkurat takket ja til en jobb ved en mikrobiologisk lab. Forskningsinstituttet søkte ikke spesifikt etter bioingeniør, men ordet «feltarbeid» i annonsen fikk henne i fyr og flamme: Tenk å få jobbe utendørs som bioingeniør!

Klimakammer-forsøk i kjelleren

Inne i FFIs eldste bygning viser Teien trappenedgangen til et klimakammer i kjelleren; et seks kvadratmeter stort rom hvor temperaturen kan settes ned til 15 minusgrader, og vind og regn kan simuleres. Som nyansatt avdelingsingeniør i 1997 ble hun kastet rett inn i prosjekter om vinterkrig og utrustning for soldater, noe som førte til mange hundre forsøk i klimakammeret.

Den vanligste bruken av rommet er bekledningsforsøk der en frivillig og samtykkende forsøksperson går på tredemølle inne i kammeret under gitt temperatur og værsimulering. Hva som måles avhenger av prosjektet, men vanligst er kontinuerlig måling av hud- og kjernetemperatur, oksygenopptak, pustefrekvens og hjertefrekvens. Testpersonen har hele tiden kontakt med forskerne, og gir fortløpende tilbakemelding.

Praksis på Grønland og mastergrad

Etter to år ved FFI ble Teien, via en bioingeniørvenninne, invitert til å jobbe ved Dronning Ingrids Hospital på Grønland. For en naturelsker som henne var dette tilbudet uimotståelig, og hun fikk permisjon fra FFI mot lovnader om å komme tilbake. Det ble åtte måneder med ski, snø, sjø, fantastisk natur, og bioingeniøroppgaver.

- På det lille sykehuset var jeg innom alt en bioingeniør kan komme borti. Jeg lærte kjempemasse på kort tid, noe som kom til nytte da jeg var tilbake på FFI, sier Teien.

Tilbake på Kjeller ble Teien involvert i stadig flere prosjekter. Behovet for å lære mer, spesielt statistikk så hun kunne tolke tallene fra forsøkene sine, førte til en mastergrad i biomedisin i 2014. Masteroppgaven hennes handlet om hvordan ekstrembelastning under soldattrening påvirker kroppstemperaturen, og i tillegg så de på effekten av å gi ekstra næring. Studien bekreftet tidligere funn, at det å bli utsatt for mange stressfaktorer på samme tid fører til redusert kjernetemperatur og økt hudtemperatur, og at de som fikk mer mat hadde mer energi til øvelsene. Etter fullført mastergrad fikk hun stilling som forsker.

Tips til bioingeniører som vil forske

Hos FFI er det ansatt fem andre bioingeniører, og de fleste jobber som ingeniører på lab. Vil man som bioingeniør forske, har Teien klare tips:

- Ta en mastergrad, og kanskje også en doktorgrad. Hos FFI er det sommerjobber man kan søke på, men vær obs på at karakterene må være gode for at man skal bli vurdert, forteller hun.

Det er få i Norge som jobber med samme problemstilling som Teien. De fleste av kollegene hennes finnes i store internasjonale nettverk, og det internasjonale samarbeidet medfører en del tidlige og sene Teams-møter.

- Jo mer kunnskap jeg får, jo mer skjønner jeg at jeg ikke kan, og jo mer får jeg lyst til å lære.

- Å forske er ikke alltid en åtte-til-fire-jobb, så det spørs hvor i livet du er og hvor godt det passer å jobbe sånn. For meg suser det tanker i hodet hele døgnet. Jo mer kunnskap jeg får, jo mer skjønner jeg at jeg ikke kan, og jo mer får jeg lyst til å lære, sier Teien.

Og det er hele tiden noe nytt i jobben hennes; nye feltstudier, nye prosjekter og nye oppgaver. Hun har blitt spurt om hun kunne tenke seg å ta doktorgrad, men hun er fornøyd der hun er i dag.

Testing av setepakke i Arktis

I januar i år fikk førtiniåringen gullklokka av FFI for lang og tro tjeneste i 25 år. Hun har vært sjefsforsker det siste året, og det er noen år siden hun jobbet på lab. Nå beskjeftiger hun seg hovedsakelig med større feltstudier og har det faglige ansvaret for prosjektene de gjennomfører. Hun har hovedansvaret for å utarbeide forskningsprotokoller, søknader til REK og personvernombud, rekruttere frivillige og gjennomføre studier. Hun har også en del praktiske oppgaver under feltstudiene, som å rigge til feltlaben og være med på selve testingen.

Akkurat nå holder hun på å sluttføre søknader til et større feltarbeid i Arktis, som er et samarbeid mellom forskere i polare strøk. Testen er et scenario der en soldat må skyte seg ut av et jagerfly, og skal klare seg alene i kulden i 24 timer til hjelpen kommer. Setepakka som følger med under utskytingen er essensiell, og det er dette overlevelsesutstyret som skal testes.

- Jeg trenger nye klær før den turen, for gjennomsnittstemperaturen er minus 37 grader, sier Teien.
Kulda skremmer henne ikke, tvert imot, hun gløder nærmest når hun snakker om feltoppdraget hun har foran seg.

Stikkord:

Forskning, Forsvarets Forskningsinstitutt, Samfunn