Tekst og foto: GRETE HANSEN, journalist
Det er andre dag i andre praksisuke for bioingeniørstudent Elsa Lofthus Rosseland. Bioingeniøren treffer henne og praksisveileder Irnis Konjhodzic ved Advia-instrumentet i analysehallen på medisinsk biokjemi, Sykehuset Østfold (SØ).
Rosseland hadde medisinsk biokjemi, nærmere bestemt hematologi, øverst på prioriteringslisten da hun skulle velge sted for ekstern praksis – og hun fikk det som hun ville.
I dag har hun lært mye, forteller hun. Hun har vært med på å starte både Advia- og Celldyn-instrumentene, kjørt kontroller, skannet og analysert prøver.
Hun viser fram et registreringsskjema. Det inneholder en kort oppsummering av hva hun har gjort de ulike dagene, i tillegg til et avkryssingsskjema med 24 poster som viser hvilke oppgaver hun kan komme borti. Har hun for eksempel vært med på validering og valideringsrutiner? Vært med og laget og vurdert blodutstryk? Tatt blodprøver? I skjemaet skal det noteres O for «observert», H for «med hjelp» og S for «selvstendig».
- Det er til stor hjelp for meg som veileder, sier Konjhodzic. Jeg sjekker hva hun har gjort dagen før, slik at vi unngår gjentagelser.
Deltar mer – observerer mindre
Skjemaet er et resultat av prosjektet «Kvalitetsutvikling av ekstern praksis på bioingeniørutdanningen», som bioingeniørene Linda Syversen og Marie Iselin Rag leder. Det er de som har tatt med Bioingeniøren på laboratoriebesøk.
Foranledningen var endringer som HiØ gjorde i 2020 da det ble laget nye studieplaner. Fra å ha mange praksisperioder på én - fem dager, og kun én lengre, skulle det nå være tre lengre perioder. I den nye modellen har ikke studentene lenger fagspesifikke læringsmål i ekstern praksis, de skal oppnås på campus. I stedet har de mer overordnede mål som strekker seg over alle de tre periodene.
- Studentene får ikke noe særlig utbytte av å stå og observere i mange korte praksisperioder. De får mye mer ut av lengre perioder, der de blir bedre kjent og får utføre enkelte oppgaver mer selvstendig, mener Linda Syversen.
… det ikke står noe i de nasjonale retningslinjene om at medisinsk biokjemi skal ha større plass i ekstern praksis enn andre fagretninger
Hun er høgskolelektor ved bioingeniørutdanningen i Østfold i 50 prosent stilling, og bioingeniør på seksjon automasjon ved SØ de resterende 50. Også Rag er bioingeniør ved SØ, ved seksjon pre-/postanalyse. Hun er frikjøpt 20 prosent for å jobbe med prosjektet.
Målet er å forbedre den eksterne praksisen. Det handler blant annet om å bedre kommunikasjonen, både mellom skole og praksissted – og mellom student og veileder. For den har ikke alltid vært like god.
- Det har vært litt tilfeldig
Det er ikke mange årene siden Rag selv var student og ute i praksis. På et av praksisstedene var de helt uforberedt da hun kom. De visste ikke at de skulle ha student.
- Vi fikk bare beskjed fra skolen om at vi skulle troppe opp der og der. Og det var lite hjelp og støtte fra skolen underveis.
Syversen bekrefter Rags opplevelse.
- Det har vært litt opp til tilfeldighetene hvordan praksisen har blitt for den enkelte – og det har ikke vært god nok kommunikasjon mellom utdanning og sykehus. Det ble ofte til at utdanningen bare sendte studentene av gårde og hadde liten eller ingen kontakt med dem før de kom tilbake med en signatur, som bekreftet at de hadde gjort det de skulle.
Høy puls – skikkelig spennende
Slik har det heldigvis ikke vært for student Rosseland. Hun trives og gleder seg til resten av den fire uker lange praksisperioden. Hun er blitt godt mottatt, synes hun. Det er lett å stille spørsmål og hun får gode svar.
Konjhodzic synes veilederrollen er gøy, for i likhet med Rosseland er de fleste studentene motiverte og interesserte, forteller han.
Og de dagene han veileder, er han dedikert. Bioingeniørene på Kalnes er nemlig bevisste på at den som «har student» skal ta med vedkommende på så mye som mulig. I dag hadde han for eksempel ansvaret for trombolysecallingen, og for et par timer siden gikk alarmen. Konjhodzic måtte løpe ned på akuttmottaket, med Rosseland på slep.
- Pulsen min ble ganske høy, men det var først og fremst skikkelig spennende, sier hun.
Ikke bare kommunikasjon
Et av målene for Syversen og Rags prosjekt er at studentene, uansett hvor de havner i praksis, skal bli møtt på en god måte. De skal blant annet motta en velkomstmail i forkant, med navn og telefonnummer til en ansatt på praksisstedet.
Studentene får ikke noe særlig utbytte av å stå og observere i mange korte praksisperioder
For det er viktig at studentene har noe konkret å forholde seg til og at kommunikasjonen opprettes før praksisen starter.
Men «praksisforbedringen» skal ikke bare handle om kommunikasjon. Den dreier seg også om innhold - og lengde.
- Vi er i gang med å lage en prosedyre for veiledere – og et kompendium for studentene. Det er dokumenter som skal gjøre gjennomføringen av praksis enklere, sier Syversen.
Praksis i medisinsk biokjemi er ikke obligatorisk
Ett av resultatene etter endringene i 2020, er at alle fagfeltene nå er likestilte og at medisinsk biokjemi ikke lenger er obligatorisk - slik det er vanlig ved de fleste andre bioingeniørutdanningene.
- Vi er likevel trygge på at studentene lærer det de skal, sier Syversen.
Hun forteller at det ikke står noe i de nasjonale retningslinjene om at medisinsk biokjemi skal ha større plass i ekstern praksis enn andre fagretninger. Og hun mener at skillene mellom fagene er blitt mindre, i og med at flere bruker samme metoder.
- Studentene får dessuten den teoretiske og praktiske undervisningen i alle fagretningene - også i medisinsk biokjemi - på skolen. I praksisperiodene skal de fordype seg. Jeg tror de får en mer interessant praksisperiode på den måten, sier Syversen – og legger til:
- Men jeg vet jo at de andre utdanningene er litt overrasket over valget vi har tatt.
Student fra blodgiverfamile
Student Sofie Elvemo har ikke ønsket seg medisinsk biokjemi denne gang – og hun vet ikke om hun kommer til å gjøre det heller. Praksisperioden nå i fjerde semester er på Transfusjonsmedisinsk avdeling. Elvemo kommer fra en blodgiverfamile, forteller hun. Både foreldre og besteforeldre har gitt blod. For et år siden meldte også hun seg som blodgiver – og nå var hun nysgjerrig på hva som skjer etter at blodet er tappet.
Vi hadde avtalt å møte henne og bioingeniør Gjertrud Vingerhagen på produksjonsavdelingen der Elvemo har praksis i dag, men når vi ankommer blir det ikke tid til mer enn en kort prat på dørstokken. De har det travelt - og i dag har studenten gjort det meste av det som skjer på en produksjonsavdeling, forteller Vingerhagen. Elvemo har tatt imot blod, sentrifugert og presset, filtrert og pakket. Og hun har frosset ned plasma.
- Det har vært en skikkelig bra dag. Jeg blir godt tatt vare på, smiler hun.
Registreringsskjemaet fungerer bra, er de enige om. Men Vingerhagen forteller at slike skjema ikke er noe nytt for henne. Det har hun brukt i mange år.
- Ja, for det var fra blodbanken vi hentet inspirasjon da vi laget dokumentasjonskompendiet, sier Rag, som selv har jobbet på blodbanken et par år.
Alle skal med
Syversen og Rag er midt i prosjektet «Kvalitetsutvikling av ekstern praksis på bioingeniørutdanningen». Hver tirsdag møtes de for å snakke om og videreutvikle dokumentene. De deltar på fagdager på de ulike seksjonene - og på ledermøter. Og de evaluerer. Det ble sendt ut spørreskjemaer til veiledere og studenter både før prosjektet startet – og underveis. De har blant annet funnet ut at studentene er godt fornøyde med kompendiet.
- Vi vet også at mange studenter helst ville til de seksjonene som nå bruker dette opplegget. Det er foreløpig bare fire av de åtte seksjonene som gjør det, forteller Rag.
- Men alle skal med etter hvert. For alle skal nyte godt av dette verktøyet som skal sikre kvaliteten på ekstern praksis. Og det er vår jobb å lage et godt produkt, sier Syversen.
