Av SVEIN A. LILJEBAKK
NITO påpeker dette i et brev til Frontfagsmodellutvalget. Regjeringen har satt ned utvalget for å drøfte hvordan frontfagsmodellen skal praktiseres, i en tid med inflasjon, høyere renter og en ustabil verdenssituasjon.
Frontfagsmodellen anses som bærebjelken i norsk lønnsdannelse. Modellen går ut på at konkurranseutsatt industri forhandler først - og setter en norm for de andre lønnsoppgjørene. Dette skal blant annet sikre at konkurranseutsatt sektor ikke blir utkonkurrert i kampen om arbeidskraften.
Blir fasit, gulv og tak
Men NITO er nå bekymret for at frontagsmodellen mangler evne til å løse arbeidskraftbehovet i offentlig sektor. I brevet til utvalget skriver organisasjonen at frontfaget er ment å være normgivende over tid, men praktiseres slik at det «blir en fasit, og både gulv og tak for rammene i offentlig sektor».
NITO etterlyser et løft av lønnsnivået i offentlig sektor, slik at gapet til andre sektorer blir mindre. Gamle betraktninger om trygge arbeidsplasser i det offentlige og gunstige pensjons-, arbeidstids- og velferdsordninger, anses ikke lenger som like gyldige.
- Nye generasjoner opplever konkurranse med eksterne leverandører av offentlige tjenester og innskrenkninger i velferdsordninger, slik som pensjonsreformen. NITO opplever at frontfagets legitimitet i offentlig sektor er svekket, står det i brevet.
Likelønnsproblemet løses heller ikke. NITO skriver til Frontfagsmodellutvalget:
- Frontfagsmodellen har vist seg å sementere lønnsrelasjoner. Det er et paradoks at kvinnedominerte yrkesgrupper i offentlig sektor, som bioingeniører, sykepleiere og lærere, aldri kan forvente at deres særlige innsats i krisetid eller pandemi vil gi ekstra lønnsmessig uttelling. Det er fordi slike år nærmest per definisjon vil gi dårlige lønnsoppgjør i frontfaget.
