Tett på uventet død, hver eneste arbeidsdag

Av HEIDI STRAND, journalist

Sitt første møte med obduksjoner hadde Dirdal (30) som ung bioingeniørstudent i 2013, i en sommerjobb ved patologiavdelingen på Stavanger universitetssjukehus. Nå er han sertifisert obduksjonstekniker, og ansatt som overingeniør ved Gades Institutt i Bergen. Han har jobbet med rettsmedisin i åtte år, er med under åstedsgranskning med politiet og nærmer seg 3000 utførte obduksjoner.

Systematisk gjennomgang

Rød og blå polititeip rammer inn dørkarmen og markerer at dette er det rettsmedisinske obduksjonsrommet. Kroppen som hviler på stålbenken foran oss har en gummistrikk med en hvit lapp festet til venstre stortå. Ukjente avdøde er merket kun med politiets referansenummer, men denne mannen har navn og ID. Han døde brått og uventet. Når det skjer, avgjør påtalemyndigheten at det skal utføres en rettsmedisinsk obduksjon som del av politiets etterforskning.

Dirdal og rettsmedisiner Tori Hartwig vet ikke mye om personen som skal obduseres, og det skal de heller ikke. De skal helst unngå å bli forutinntatt. De får litt informasjon av politiet, så de er ikke helt uforberedt, og i dette tilfellet er det snakk om noen «stygge» lever- og nyreprøver.

Alle obduksjoner skal følge en systematisk oppskrift over utvendige og innvendige undersøkelser. En detaljert liste henger godt synlig på veggen over obduksjonsbenken, og Dirdal og Hartwig går alltid slavisk gjennom punktene for å ikke gå glipp av noe.

- Utvendige undersøkelser er vi alltid ekstra, ekstra nøye med. Det er de som vanligvis avslører om det har skjedd noe kriminelt, som kan ha ført til døden, forklarer Dirdal.

Dirdal klipper rutinert av klærne avdøde har på seg. Selv har han mørkegrønn frakk, skotrekk og hansker på.

- Er det et nålestikk på venstre underarm? Kan det stamme fra ambulansepersonellet? undrer rettsmedisiner Hartwig høyt inn i en diktafon. Ambulansepersonell ringer rundt stikksteder med sprittusj, slik at man vet stikket er utført av dem, men dette kan bli glemt.

Mannen på benken ble forsøkt gjenopplivet, og en del av skadene teknikeren og rettsmedisineren ser har trolig kommet som følge av det. Hartwig beskriver et par petekkier, punktblødninger, i øynene. Skarpe, røde merker laget av en Lucas kompresjonsmaskin synes på brystet, etter hjerte-lunge-redning.

Åstedsgranskning med politiet

- Vi blir oppringt av politiet når de har et mistenkelig dødsfall. Da rykker vi ut til åstedet for å hjelpe dem med å sette sammen et hendelsesforløp basert på spor og skader på avdøde, forteller Dirdal.

På åstedene tar Dirdal prøver av avdøde, som oftest øyevæske. Noen ganger undersøker de også levende som har blitt utsatt for vold. Da tar rettsmedisineren bilder av sår og skader, beskriver dem og setter sammen en rapport. Dirdal assisterer, og han har fått tilbakemeldinger fra politiet om at han gjør en god og profesjonell jobb.

En gang var han med politiet ut til et sted hvor to drapsofre var blitt funnet. Det var kraftig vind og sluddet tett, og eventuelle spor ble gradvis dekket av nedbøren. Politiet måtte bruke drone for å få oversikt over terrenget. I slike saker må Dirdal og kollegene vente til åstedet er sikret og det er en farbar vei frem dit.

Antallet drap har gått nedover de siste årene, og ved Gades Institutt har de vanligvis tre til fem drap i året, men dette varierer.

- Hvis vi blir ringt etter i helgene skal det være helt krise, for det vi jobber med springer ikke vekk fra oss. Men i krimsaker der det er ukjent gjerningsperson kan det haste med obduksjon, for å sikre spor som kan føre til pågripelse, sier Dirdal.

Krevende identifiseringsarbeid

Fordi Gades Institutt ligger under det regionale ID-kontoret i vest bistår de også ved større nasjonale og internasjonale hendelser med mange omkomne. Scandinavian Star-ulykka, Utøya og tsunamien i Thailand er eksempler på slike hendelser litt tilbake i tid. I de årene Dirdal har jobbet, har det heldigvis ikke skjedd noe av så enormt omfang.
Men han var med på identifiseringen og obduksjonene av ofrene etter Turøy-ulykka i 2016. Da de 13 forulykkede fra helikopterulykken ankom, hadde han bare jobbet et halvt år ved Gades Institutt.

- Det var en krevende identifiseringsprosess, med tanke på energien de omkomne hadde blitt utsatt for da helikopteret traff holmen, sier han alvorlig.

To obduksjonsteam jobbet samtidig, og en eim av flybensin hang i obduksjonssalen. Det har blitt til et luktminne han ikke så lett blir kvitt.

- Jeg føler at jeg bidrar til noe viktig; at politiet, men ikke minst også de pårørende, skal få svar, sier han.

Dirdal håper det ikke skjer noen store hendelser i fremtiden, men hvis det skjer er han klar.

Indre undersøkelser

Et trestykke på størrelse med en yogablokk er plassert under øvre del av ryggen til den døde på benken. Dirdal har kledd på seg plastforkle, munnbind, vernebriller og hårnett, og han bærer kutt- og stikksikre vernehansker under vanlige nitrillhansker. Med en liten skalpell, av samme type som bioingeniører bruker til makrobeskjæring, skal han snitte opp den velkjente Y-formen for å starte på de indre undersøkelsene. Det første som møter ham er brukne ribbein etter gjenopplivingsforsøk.

Ved indre undersøkelser må obduksjonsteknikeren sage seg gjennom ribbein på hver side av brystkassa, for å få tilgang til hjertet og lungene.

Bildet vi har av de indre organene, er farget av de velkjente anatomifigurene hvor man kan ta ut ett og ett plastorgan. I virkeligheten henger de indre organene sammen. Denne organblokken må skjæres løs og løftes ut for at rettsmedisineren skal få gjort sine undersøkelser.
Med et krafttak løfter Dirdal organblokken ut og bærer den bort til Hartwig.

Dirdal forklarer at han går inn i en fokusert jobbmodus når han gjør dette arbeidet, han distanserer seg og tenker rent profesjonelt. Rettsmedisiner Hartwig står klar ved en vask med et hullete metallbrett over.

- Ved rettsmedisinske obduksjoner ser vi relativt friske organer. De syke organene er det mange flere av på naborommet, der de medisinske obduksjonene pågår, forklarer hun.

Men så peker hun ut luftblærene i øvre del av lungene, emfysem, og at leveren er blek og føles smørete. Leveren har tydeligvis jobbet en del, men nyrene ser fine ut. Hun separerer organene, og Dirdal veier dem. Han bemerker at barnesangen som slutter med «Mye er forskjellig, men inni er vi like», ikke stemmer. At vi mennesker har like mye variasjoner på innsiden som på utsiden.

Hartwig og Dirdal måler tykkelsen på hjerteveggene og hjerteklaffenes hulrom. Å måle hjertemål kan avsløre flere hjertesykdommer. Blant annet ser man etter tegn på kardiomyopati – forstørret hjerte, som gir økt risiko for plutselig hjertedød blant unge og idrettsutøvere.

Hartwig undersøker systematisk organene, og skjærer dem i skiver. Så kutter hun ut tynne firkanter av vev og legger dem i merkede små plastkassetter, som samles i et glass formalin. Hun tar standardiserte snitt av alle organer, i tillegg til noen ekstra, hvis hun ser noe utenom det vanlige. De skal til histologi for fremføring, snitting, farging og mikroskopering.

Yrkesstolthet

Skalpellen glir lett gjennom hud og hår og blottlegger hodeskallen. Et håndkle legges beskyttende over avdødes ansikt.

- Vi prøver å arbeide slik at det blir pent. Pårørende skal se avdøde etterpå, hvis de ønsker det. Man må tenke på at for dem har hele verden falt sammen; de har mistet noen de er glade i. Da forstår man hvor viktig det er å ikke levere fra seg halvgod jobb, sier Dirdal.

Hodeskallen er uten skader, og Dirdal sager ut en mangekantet beinbit. Senere blir denne biten satt på plass igjen. I likhet med de øvrige organene, skal hjernen tas ut og undersøkes. Dirdal veier den, og Hartwig tar standardiserte hjernesnitt.

Godt humør og «god mage» er en fordel

Med gjennomsnittlig to rettsmedisinske obduksjoner hver ukedag, eller 300-350 i året, blir det travle dager for Gades Institutts eneste obduksjonstekniker. Kollegene hans er ansatt hos HUS og tar seg av de medisinske obduksjonene. Bare to av dem er også lært opp i rettsmedisinske oppgaver, slik at Dirdal kan ta ferie.

- Obduksjon er et glemt fag, sier Dirdal, og viser til den elendige rekrutteringen til yrket de siste 10-15 årene.
Han legger ikke skjul på at han lurer på hvordan framtida i yrket blir, og om det er tenkt å bevilge mer penger. Han kunne godt tenke seg at de ble flere teknikere knyttet til rettsmedisin, men akkurat nå ser det svart ut.

Det er satt en grense på maks to obduksjoner om dagen. På grunn av bemanningen og frykt for pasientsikkerheten er det flere år siden de utførte tre daglige obduksjoner.

- Det er veldig sårbart å bare være en person, og veldig vanskelig om man blir syk, forteller han.

Til tross for hektiske dager ser ikke Dirdal for seg at han noen gang kommer til å forlate yrket og gå tilbake til en full bioingeniørstilling. Til det trives han for godt med fleksibiliteten og variasjonen som obduksjonstekniker.

- Ingen obduksjon er lik, og jeg lærer fortsatt mye nytt hver dag, sier han.

Kollegene omtaler han som en faglig god humørspreder, som er morsom å være rundt, og som er veldig dedikert til jobben. Men hvilke kvaliteter kreves egentlig for å bli en god obduksjonstekniker?

- Å være fleksibel og tilpasningsdyktig, ha en «god mage», jobbe nøyaktig, ha stolthet i arbeidet, være stabil og i balanse, sier han.

Må vente på svar fra prøvene

Dagens obduksjon nærmer seg slutten. Ingen åpenbar dødsårsak er funnet, men vevsprøver, blodprøve og øyevæske kan kanskje gi svar.

Når en obduksjon er over, skal organene legges tilbake i kroppshulen. Også hjernen legges i buken, av praktiske hensyn. Etter at brystbein med ribbein er satt på plass, legges et tykt lag med cellestoff over, for å absorbere væske. Til slutt finner Dirdal fram nål og tråd for å sy.

Avdøde blir vasket og pakket i et rent laken før han trilles inn på kjølerommet. Der skal han vente til politiet og begravelsesbyrået tar kontakt.

Ukjent avdød og ID-saker

På kjølerommet står også en kiste med lokket på. Der ligger levningene av en ukjent avdød som ble funnet i fjæra.

- Fingeravtrykk, tannstatus eller DNA er metodene man bruker til å identifisere den døde, forteller Dirdal.

Han bidrar også i slike identifiseringssaker, og de følger visse kriterier. Noen ganger er avdøde helt ukjent og man har ingen å sammenlikne DNA-prøven mot. Men ofte er det identifiseringssaker der man har mistanke om hvem avdøde kan være og trenger å få det bekreftet. Politiet innhenter da referanseprøver av DNA fra nær slekt.

Etterforskere som besvimer

- Noen obduksjoner er verre enn andre, og barneobduksjoner er alltid vanskelige, forteller Dirdal.

Han er glad for at politiet alltid er til stede under disse obduksjonene. Det hjelper å ha noen der å prate med.

- Jobben er jo mentalt og fysisk slitsom, og det kjenner jeg litt på. Men jeg tror det også er et sunnhetstegn at man har disse følelsene, at man ikke blir helt utkoblet, sier Dirdal.

De har ingen tilbud om psykolog eller samtale med profesjonelle etter vanskelige dager, men tar en kaffeprat med kolleger på slutten av dagen. Dirdal verdsetter kollegene og det gode arbeidsmiljøet, og at de kan lufte ut om stort og smått de har opplevd gjennom dagen. Det er kun etter større hendelser at de har en mer profesjonell debrifing.

Det er ikke mye av det kroppslige ved obduksjoner som setter Dirdal og teknikerkollegene ut av spill, men det de omtaler som «dyreliv» er de ikke glad i! En skjematisk oversikt over fluelarvens stadier fra egg, via puppe til larve henger synlig på veggen i salen.

Til tross for alt han ser og opplever har Dirdal aldri blitt uvel på jobb. Men det har skjedd med noen av etterforskerne i politiet, som ofte er med på obduksjoner.

- Det er faktisk lurt å spise en skikkelig frokost før man skal obdusere. Ellers er risikoen for blodsukkerfall og besvimelse høyere, forteller han.

Daten ble ikke skremt

Dirdal har ingen problemer med å legge fra seg jobben når han går hjem etter endt arbeidsdag. Men som ung og singel hender det han er på date, og da kan jobben likevel komme litt i fokus.

- De fleste synes det er spennende å høre om hva jeg gjør. True crime-sjangeren er jo veldig i vinden, sier den blide trettiåringen.

- Men du forteller kanskje ikke om «dyreliv» og slike detaljer?

- Jo, hvis de spør så får de svar, ler han.
Men han forsikrer om at så langt har ingen gått underveis i daten.

Stikkord:

Patologi, Rettsmedisin